Har ekstrem hjemlengsel. Jeg savner foreldrene mine.

Hei!

Det er vanlig at en savner foreldrene sine, hjemmet og alt det det representerer av trygghet og omsorg, når en flytter bort for første gang. En kan føle seg ganske ensom. Det kan være som om en ikke klarer å tenke på annet enn de og det en savner.

Løsningen er vel ikke å slutte og dra hjem? En eller annen gang må du stå i dette. Du kan ikke bo med dine foreldre for alltid.

Du kan ha stor nytte av å snakke med en fagperson om dette. Du kan snakke med helsesykepleier/en fagperson på helsestasjon for ungdom.

Da har du en fagperson som vet hva du tenker og føler. Du vil få mulighet til å sette ord på savnet. Bare det i seg selv kan være hjelpsomt. Du vil få gode innspill og spørsmål som kan hjelpe deg å tenke annerledes, slik at du kommer deg videre.

Mens du venter på hjelp kan du kanskje skrive ned hva det er du savner? Kanskje kan du klare å glede deg over at du har hatt det så bra i oppveksten? De er jo der. Du vet du har den trygge basen din hjemme.

Det er bra at du ser at savnet du føler går ut over sosialiseringen. Men dette kan du gjøre noe med!

Når en har sånn hjemlengsel som du beskriver kan det overskygge gleden over å være i gang med noe nytt.

Det er spennende med folkehøgskole! Se deg rundt og se alle de fine og spennende menneskene du er sammen med. Hver og en har sin historie. Vær nysgjerrig på dem. Spør hvem de er. Delta på det som skjer av aktiviteter.

Sikre deg at du spiser nok og sover nok.

Det å gå turer og å trene kan også hjelpe deg.

Stå i dette. Vær tøff. Det kommer til å gå bra og du vil vokse på det og du vil kjenne deg sterkere.

Og så kan du gjøre avtale med de hjemme når tid det er dere skal snakke med hverandre Da har du det å glede deg til. Når du snakker med dem vil etterhvert samtalene dreie seg mindre om savnet du føler og mer om alt som skjer på skolen.

Jeg heier på deg! Dette klarer du!

Jeg håper dette er til hjelp for deg og jeg ønsker deg alt godt!

Hilsen helsesykepleier, ung.no