Mormoren min har vært dement i noen år nå.

Jente, 19

Hei, mormoren min har vært dement i noen år nå, det har ikke vært så ille før nå, jeg takler det veldig dårlig fordi jeg er så glad i hun og vil ikke miste hun. Hun er ikke noe særlig i form lenger og jeg vil egt ikke møte henne alene lenger pga jeg ikke vet hva jeg skal prate om, hun har blitt veldig vanskelig og prate med fordi det er så enkle og korte svar. Hun er veldig opp og ned i humør. Hun husker oss fortsatt men nå har hun begynt og prate om foreldrene sine og at de fortsatt lever. Jeg og mamma skulle hente henne på bursdagen min og ta henne med opp til oss, vi ble enige om og ikke si noe om det før vi så tilstanden hennes, den var fin og vi begynte og kjøre til oss helt til hun plutselig ikke visste hvor hun var og hvor vi skulle. Jeg vet at det begynner og nærme seg på at hun glemmer oss snart, hun husket ikke hvem kusinen min var for noen dager siden. Jeg syntes det er veldig trist og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det har gått veldig fort nedover nå. Trenger noen råd?

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til oss om mormoren din.

Jeg forstår at det er veldig vondt og trist når du merker at noen du er glad i, sakte, men sikkert mister seg selv og den versjonen av seg selv som du kjente best.

Det er en sorg som stikker i hjertet hver gang du merker at hun glir lenger og lenger bort fra deg og den hun engang var.

Jeg forstår at det er vanskelig å vite akkurat hva dere skal snakke om, men prøv å møte henne med nærhet og omsorg. Prøv å møt henne der hun er, f.eks. når hun snakker om sine foreldre. Vær nysgjerrig og interessert, kanskje lærer du noe nytt om oldeforeldrene dine? Ikke prøv å realitetsorientere, gå heller inn i hennes virkelighet. Husk at hun er forvirret og utrygg, ved å snakke om det hun er opptatt av, så skaper det trygghet og hun føler seg sett og forstått.

Lange samtaler kan bli vanskelig. Hold dere til det enkle og forståelige. Møtene med henne trenger ikke bli så lange. Snakk om været, barndomsminner, musikk og andre ting som hun er opptatt av.

Noen ganger så holder det å bare være der, hos henne. Dere trenger ikke si så mye.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 27.6.2025