Vil ikke bo i fosterhjemmet lenger. Hva gjør jeg?

Jente, 14

Jeg sliter med angst, stress, frykt osv. Jeg har bodd i fosterhjem i 6 år og jeg vil ikke bo der lengre, har følt det sånn lenge, jeg. Jeg orker ikke å gå i den klassen jeg går i lengre, jeg er annerledes og folk liker meg ikke selv om jeg ikke har gjort noe og jeg har nesten ingen å være med i klassen min, men jeg får ikke lov til å bytte. Jeg er ganske sikker på at jeg har depresjon og kronisk stress ettersom jeg selv har merket både fysiske og psykiske tegn på det. Jeg vet at jeg bærer på en litt annerledes fortid enn de fleste da. Jeg sliter mye med å sove om nettene fordi hodet aldri er stille og det føles som om noen følger med på meg. Det føles som om ingen forstår meg eller hører meg når jeg prøver å si hvordan jeg faktisk har det. Jeg er redd for så mye og selvtilliten og energien min er på 0. Jeg holder inne alt som er vanskelig fordi jeg ikke tør å snakke med noen. Hva skal jeg gjøre?

Hei!

Vi er flere som svarer deg i dag.

Fra juristen:

Fosterhjemmet skal være et sted hvor du skal være trygg, og fosterforeldrene dine skal ta vare på deg. Barnevernet har ansvar for å følge deg opp mens du bor i fosterhjemmet, og skal regelmessig vurdere om det er nødvendig med endringer i tiltaket. Under barnevernets oppfølging skal barnevernet kontinuerlig vurdere hva som er til det beste for deg. For å finne ut av dette, har barnevernet blant annet plikt til å lytte til dine meninger. Du har rett til å si din mening og medvirke i alle forhold som berører deg, og dine meninger skal vektlegges i samsvar med din alder og modenhet. Dette står i barnevernsloven § 1-4.

Jeg vil anbefale deg å snakke med din kontaktperson i barnevernet om at du ikke lenger ønsker å bo i fosterhjemmet. Kontaktinformasjonen til de ulike barnevernstjenestene finner du på denne siden.

Hvis du opplever at din rett til medvirkning ikke blir ivaretatt eller at barneverntjenesten ikke følger deg opp, kan du klage til statsforvalteren ved å bruke dette skjemaet.

Fra Psykiatrisk sykepleier:

Jeg synes det er leit at du har det så vanskelig, og at du ikke tør å snakke med noen om hvordan du egentlig har det.

Å fortelle en voksen hvordan du faktisk har det, er helt nødvendig for at noen skal kunne forstå hva du strever med og sørge for at du får rett hjelp for deg.

Depresjon er en diagnose som må stilles av lege, og er en tilstand som krever behandling.

Jeg vil be deg ta sjansen på at du kan snakke med en voksen, og vil anbefale deg å starte med din saksbehandler i barnevernet eller helsesykepleier på skolen din.

Om du velger å snakke med en av dem, eller en annen voksen du stoler på, kan du starte med å si dette: “jeg har noe jeg trenger å snakke om, men synes det er skikkelig vanskelig og vet egentlig ikke om jeg tør. Jeg er redd for at ingen forstår meg”.

Fortsett med noe sånt: “mest av alt er jeg bekymret for at jeg er deprimert, jeg har angst, føler meg annerledes og er redd for at ingen liker meg. I tillegg får jeg ikke sove og føler meg stresset”.

Øv på å si disse setningen så du føler deg tryggere på hva du skal si. Så gjør det heller ingenting om du ikke sier det akkurat sånn jeg har skrevet det, bare du kommer i gang med å si noe. For når du først har begynt å snakke, vil ofte resten komme litt av seg selv.

Jeg er ganske sikker på at noen vil ønske å gi deg hjelp som gjør at du får det bedre. Men da er det helt nødvendig at du er ærlig og forteller hvordan du har det.

Om du ikke finner ordene med en gang, så ikke gi opp.

Ta deg selv på alvor og snakk med en voksen som vet hvor du kan få hjelp.

Du er viktig og umistelig, og du kan få det bedre selv om du har og har hatt det vanskelig.

Håper svaret er til hjelp for deg!

Hilsen juristen og psykiatrisk sykepleier for ung.no

Besvart: 29.5.2026