Har skilte foreldre, vanskelig hos far. Hva skal jeg gjøre?

Hei!

Dette høres vanskelig ut. Det virker ikke særlig hyggelig, og kanskje ikke en gang helt trygt for deg å besøke faren din. Han har hatt en del problemer kan jeg skjønne, og det har gått ut over deg før. Og hvis det fortsatt er dårlig stemning hjemme hos han er det kanskje ikke så bra for deg å være der nå heller?

Jeg forstår at du vil besøke lillesøsteren din, samtidig som jeg lurer på om det finnes andre måter å få vært sammen med henne på, fremfor at du skal være hjemme hos faren din på de premissene du forteller om her. Kan dere møtes utenfor huset og finne på ting sammen isteden? Kan evt. andre voksne enn pappa/stemor være der sammen med dere?

Det er ikke greit i det hele tatt, at pappa eller stemor kjefter på deg fordi broren din ikke er med. Det er ikke din skyld og ikke ditt ansvar hvorvidt han skal være med til pappa eller ikke. Kanskje er det bra for broren din å ikke være der, det kan være en måte å beskytte seg på for han. Jeg tenker uansett at du skal slippe å ta parti i dette, eller ta ansvar for hva broren din velger. Hvis pappa fortsetter å kjefte på deg når du kommer så tenker jeg at du ikke bør dra dit du heller.

Det er forståelig at du reagerer på å ha blitt utsatt for psykisk mishandling. Reaksjonene som kan komme ligner på det du beskriver: mareritt, angst, kvalme og stress. Man kan tenke på dette som normale reaksjoner på en unormal omsorgssituasjon. Jeg håper du har fått eller får hjelp med disse plagene? Når man har det slik du beskriver her, er det viktig at voksne i hjelpeapparatet kobles på. Du skriver at barnevern og politi har vært involvert, men er de ikke det lenger nå? Hvis du kjenner at du trenger råd/veiledning/behandling videre, så kan du og mamma ta kontakt med barnevern på nytt. Eventuelt kan dere ta kontakt med fastlegen din og få en henvisning til BUP. Der jobber det terapeuter og psykologer som har masse erfaring med å snakke med barn/unge som har opplevd psykisk mishandling.

Videre forteller du at de voksne ikke tar deg seriøst. Jeg lurer på hvilke voksne det er? Er det mamma? Og hva er det som får deg til å føle dette? Er det noe de sier/gjør - eller kanskje ikke sier/gjør - som får frem denne følelsen i deg? Er det noe som skjer mellom dere som er ubehagelig? F.eks at det blir stille, at ingen tør å spørre, eller at noen bagatelliserer det som har skjedd?

Mange ungdommer jeg snakker med som har vonde erfaringer i "bagasjen", forteller at de har savnet at voksne tør, og ikke minst tåler å prate med dem om det de har opplevd. Ungdommer sier at de liker at voksne tar initiativ til å ta opp det som har skjedd og at de lytter, uten å med en gang komme med egne meninger eller med løsninger. Kan du kjenne deg igjen i at det er sånn for deg?

Noen ungdommer forteller at de voksne ikke anerkjenner det de forteller, f.eks ved at de sier noe sånt som "jamen det er jo ikke så farlig" eller "nei men sånn var det jo ikke". Da er det akkurat som at ens egne følelser og opplevelser ikke stemmer, og det kan være veldig vondt å kjenne på. Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i det? Hvis det er sånn med f.eks mamma så kan det være lurt at du forsøker å fortelle henne om din opplevelse. Du kan si dette uten å kritisere mamma. Du kan si hvordan det føles for deg, og du kan si hva du ønsker deg (f.eks å bli lyttet til uten å bli avbrutt, eller å oftere bli spurt hvordan du har det og hva du trenger).

Ut over dette så håper jeg du kan legge ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos de voksne som utsatte deg for psykisk mishandling. Det utrygge du har opplevd er ikke din skyld! Jeg håper du kan slippe tak i at ting i familien er ditt ansvar og jeg håper du kan få mer hjelp til å bearbeide det du har opplevd slik at marerittene og angsten slipper tak i deg.

Jeg har funnet frem noen artikler som ligger ved under svaret mitt. Les dem så får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no