Føler at foreldrene mine ikke er glad i meg, hva skal jeg gjøre?

Hei!

Jeg forstår at du reagerer på måten både mamma og pappa oppfører seg på. De gir deg ikke den omsorgen og oppmerksomheten du trenger, det er ikke rart om du syns det er vondt og trist. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at det handler mer om dem enn om deg, dette her. Det er de voksne som har problemer med å takle følelsene sine og det er ikke din skyld at de oppfører seg som de gjør.

Mamma er mye sur og sint forteller du. Foreldre som har sånt humør er gjerne slitne og har stress inni seg, eller de klarer ikke være forelder slik de egentlig ønsker. Og så ender de opp med å bli sinte og sure på barna sine og kritisere dem istedenfor å endre sin egen måte å være forelder på. Det er urettferdig mot barna for det er ikke barna sin skyld.

Jeg lurer på om du kan tenke slik når moren din setter i gang og sier ting til deg som sårer, eller når hun blir sur og sint? Du kan tenke at det humøret hun har er mamma sitt problem og ikke ditt.

Hvis det oppstår en situasjon som blir ubehagelig eller moren din anklager deg for å ikke være glad i henne, så kan du bare si "mamma, jeg blir lei meg/jeg liker ikke når du sier/gjør sånn". Og så kan du bare forlate situasjonen. Du kan f.eks gå ut, eller gå på rommet ditt.

Så kan du heller forsøke å snakke med mamma når ting har roet seg, om det at du kan bli redd for henne. Jeg tror ikke hun forstår det nå og det er det viktig at hun gjør. Bare da kan hun endre på måten hun er på. Kanskje du kan snakke med mamma en gang hun ikke virker sur fra før og ting er rolig. Da tror jeg hun kan lytte bedre til deg enn om du sa i fra midt i en situasjon der hun var sur fra før.

Men hvis det oppstår en situasjon der mamma blir så sur og sint at du blir skikkelig redd eller føler deg truet så bør du rett og slett kontakte andre voksne som kan hjelpe deg. Da kan du ringe til Alarmtelefonen for barn og unge. Den voksne du prater med der kan hjelpe deg med hva du skal gjøre videre der og da. Du kan være anonym når du ringer.

Videre forteller du at du aldri får vært alene med pappa. Det er leit, jeg skjønner godt at du vil det. Alle barn har behov for alenetid med sin forelder, det er helt naturlig og det er viktig for forholdet. Jeg skulle ønske at din pappa forstod dette av seg selv og at han klarte å stå opp for deg ovenfor din stemor. Det er ikke OK at stemor skylder på deg for at du tar styringa på dette, slike ting er voksne sitt ansvar å finne ut av.

Kanskje kan du forsøke å si ifra til faren din en dag dere er venner fra før av og ting er rolig (helst når din stemor ikke er der). Du kan fokusere på det som er positivt, ved å f.eks si noe sånt som: "pappa, jeg liker veldig godt at bare du og jeg er sammen. Jeg hadde blitt glad om du noen ganger tok meg med på ting uten at noen andre er med." Da fokuserer du på det du vil og du slipper å si noe negativt om stemoren din. Kanskje er det lettere å si ifra da? Jeg håper at pappa vil skjønne poenget og klare å gjøre noe for å få mer alenetid med deg.

Det er ikke sikkert at noen av mine tips vil hjelpe, det handler jo mest om hva foreldrene dine klarer å forstå av hvordan du har det. Men som du kanskje skjønner tenker jeg at det er lurt å prøve å si ifra til dem hva du føler.

Hvis det ikke hjelper å snakke med mamma og pappa så anbefaler jeg at du snakker med en annen voksen om dette. Du kan f.eks gå til helsesykepleier på skolen din når ferien er over, eller på helsestasjon for ungdom. Les mer om tilbudet når du trykker på linken. Helsesykepleier er vant til å snakke med ungdommer om foreldreproblemer.

Du kan også ta en prat med et annet familiemedlem (f.eks besteforelder, tante/onkel) som du liker og er trygg på. Kanskje kan du være litt ekstra på besøk der? Eller få hjelp til å si ifra til foreldrene dine om de tingene du føler er vanskelig?

Det er også fint å høre at du har et godt forhold til søsteren din. Hun er den eneste du føler du har, skriver du, og hun kjenner seg igjen i problemene du beskriver. Et søsken som har felles erfaringer og kjenner de samme foreldrene kan være en utrolig viktig støtte. Jeg anbefaler deg å snakke med søsteren din om alt det du føler på. Spør henne om hva hun tenker dere bør gjøre. Hør med henne om hun kunne tenke seg å være med deg dersom det blir aktuelt å snakke med en annen voksen om det som skjer hjemme hos deg.

Jeg håper foreldrene dine klarer å forstå deg og endre på ting, dersom de får vite hva du tenker og og hvordan du har det. Jeg vil understreke igjen at det ikke er din skyld at de oppfører seg som de gjør. Alle barn har rett til å få omsorg og oppmerksomhet av sine foreldre og de har rett til å føle seg trygge sammen med dem.

Jeg har lagt ved noen artikler under svaret mitt som har flere tips til hvor du kan ta kontakt og hva du kan gjøre, dersom ting ikke blir bedre. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no