Jeg er sur og frekk mot alle, vil bare være som andre.

Jente, 13

Jeg er alltid sur på alle rundt meg. Jeg er "den sure datteren som altid er på mobilen" hjemme. Jeg prøver å være mer sosial og snill til folkene rundt meg men jeg får det bare ikke til. Jeg blir sint så fort. Vennene mine kaller meg bitch når jeg klikker på dem over noe lite. Jeg har mange venner på skolen, men ingen skjønner at jeg føler meg slik. Moren min bor ikke med meg lengre, og faren min lar meg ikke se hun. Jeg føler at hun er den eneste som faktisk forstår meg. Hadde jeg sagt alt dette til faren min, hadde han bare sagt at folk har "større problemer" og at jeg er en "drittunge". Han sammenlikner meg med moren min hele tiden på en dårlig måte. Han sier at ingen kommer til å like meg hvis jeg fortsetter slik, akkurat som veien ingen liker moren min. Jeg vet at faren min prøver sitt beste og, men jeg bare dytter han vekk fordi han har gitt meg så mye grunn til å hate han. Jeg vill bare være som alle andre. Jeg er så frekk. Jeg blir sur på folk som ikke engang har gjort meg noe.

Svar

Hei! Det høres ut som om du har det skikkelig vanskelig, og det er ikke rart når du savner mamma og har en pappa som kritiserer deg og ikke forstår deg. Det høres ensomt ut å være deg.

Du har kommet i puberteten, og da er det mye som skjer med hode og kropp. Følelsene, som sinne, blir sterkere enn tidligere og mange kan føle at de ikke har kontroll på følelsene. Er det slik for deg?

Dette, i tillegg til at du ikke har kontakt med den eneste som forstår deg, mamma. Hva kommer det av at dere ikke har kontakt? Er det noen mulighet for at dere kan sees innimellom?

Pappa kritiserer deg og får deg til å skamme deg. Dette er virkelig ikke greit. Han har ingen forståelse for hvordan du har det, og når du ikke har noen rundt deg som tåler deg og ser deg, så er det helt naturlig at du føler deg sur og frekk mot mennesker rundt deg.

Det er vondt å gå alene med mange vonde tanker og følelser.

Hvordan kan du få det bedre?

Jeg vil anbefale deg til å snakke med en helsesykepleier på skolen din. Hen kan mye om det å være ungdom og også det å ha problemer i familien. Sammen kan dere snakke om situasjonen din med mamma og hvordan det er å bo med pappa. Bare det å sette ord på dette kan gjøre at det føles litt bedre. Du får hjelp til å sortere tankene dine, og det kan føles som en lettelse.

Kanskje dere sammen kan be inn pappa til en samtale? Da får du støtte av helsesykepleier til å snakke med ham. Hen kan samtidig fortelle pappa hva som skjer i puberteten slik at han forstår reaksjonene dine bedre.

Kan dere snakke om mamma, og om det er mulighet for at du kan ha noe kontakt med henne?

Har du en du kjenner som også har det vanskelig? Snakk sammen, støtt hverandre og del erfaringer. Bare det å ha en å dele opplevelser med kan hjelpe.
Har du en annen voksen du er trygg på og kan snakke med? Det kan være en mormor, en onkel eller en lærer. Du trenger å få støtte i den situasjonen du er i.

Jeg har plukket ut et par artikler under svaret mitt jeg vil at du ser på.

Jeg håper du får det bedre, hvis ikke så kontakt oss igjen:)

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 24.2.2026