Spørsmål om adgang til tvangsbehandling med prevensjon.

Hei!

Vi er flere som svarer på dette spørsmålet.

Svar fra lege:

Hei!

Så leit at du ble utsatt for behandling du føler var unødvendig og krenkende (slik jeg oppfatter deg). Jeg kjenner naturligvis ikke til situasjonen rundt det hele, men slik du beskriver det høres dette uvanlig ut. Terskelen for behandling med tvang er svært høy, og jeg er ikke kjent med at dette er blitt gjort med prevensjon. I forhold til det juridiske så vil juristen svare deg.

Håper dette var oppklarende. Ønsker deg alt godt videre.

Mvh

Legen

Svar fra jurist:

Hei, du forteller ikke hvilken type institusjon du var på - feks om det var en barnevernsinstitusjon, en institusjon som skulle gi psykisk helsehjelp eller en annen type institusjon. Hvilken type institusjon det er snakk om henger sammen med hvilke regler som gjelder. Du sier heller ikke hvor gammel du var på det aktuelle tidspunktet, det har betydning for hvilke regler i helselovgivningen som gjelder. Du må gjerne sende inn ett nytt spørsmål hvor du forteller hvor gammel du var da det ble bestemt mot din vilje at du skulle begynne på prevensjon, og hvilken type institusjon det var snakk om.

Uansett type institusjon og regelverk er utgangspunktet at du selv bestemmer over egen kropp og hvilken behandling du skal få.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 står det at:

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

I § 4-3 står det hvem som kan og har rett til å samtykke til helsehjelp. Det er:

a)personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse

b)personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art

c)personer mellom 12 og 16 år, når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. § 3-5.

Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende. Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell.

Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3.

Når det følger av § 3-4 tredje ledd at informasjon ikke skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og personen er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelse om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke.

§ 4-4 handler om hvem som kan samtykke for barn. Her står det at:

Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Dette gjelder likevel ikke for pasienter mellom 12 og 16 år som kan samtykke etter § 4-3 første ledd bokstav c.

Det er tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd. For en forelder gjelder dette uavhengig av om vedkommende har foreldreansvaret for barnet.

Det er tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Før slik helsehjelp gis, skal begge foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, så langt som mulig få si sin mening. En beslutning om slik helsehjelp kan påklages til statsforvalteren etter kapittel 7. Statsforvalteren kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre som har foreldreansvaret.

Har barneverntjenesten overtatt omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

Når barnet er fylt 7 år, og når et yngre barn er i stand til å danne seg egne synspunkter på det samtykket dreier seg om, skal foreldrene, andre som har foreldreansvaret eller barneverntjenesten gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til helsehjelp. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Er barnet fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Som du ser er regelverket komplisert og varierer ut fra situasjon og alder. Det er derfor vanskelig å gi deg et klart svar, uten å vite litt mer om din alder og bakgrunnen for at du var på institusjon og hvilken type institusjon du var på.

Du kan fortsatt kontakte statsforvalteren (tidligere fylkesmannen) i det fylket du bor i og forklare at du ønsker å klage på at du ble tvunget til prevensjon i mot din vilje under et opphold på institusjon. Statsforvalteren kan vurdere klagen og se om noen har gjort noe galt i din sak.

Hilsen juristen, ung.no