Er det mulig å ha for mye empati? Jeg kan tenke at alle er onde

Hei du!

Du stiller et interessant spørsmål. Jeg tror ikke i utgangspunktet at jeg ville sagt at det er dumt eller feil med mye empati. Dette betyr ofte at vi har mye godhet og forståelse for våre medmennesker - noe som er vel og bra. Samtidig høres det ut som at dette du beskriver kanskje handler om noe mer. Det høres ut som du grubler og bekymrer deg mye for livets realiteter/brutaliteter og at du på et vis bærer mye av verdens lidelser på dine skuldre - dette blir for overveldende og komplisert for et menneske. Det er veldig mye i verden som er vondt og vanskelig som vi ikke kan kontrollere og dermed vil trenge å skjerme oss fra. Vi kan ikke ta inn alt vondt og alle kriger, mobbing, rykter, baksnakking, vold ++ for det blir for mye å prosessere og forholde seg til på en gang.

Det kan hende at du kjenner det litt "hudløs" og sensitiv der alt slipper gjennom "filteret" ditt. Når det er sånn så trenger vi som sagt gjerne å skjerme oss litt. Da vil det være nyttig å være sammen med folk som er bra for deg og som gir deg glede og ro heller enn å f.eks se mye på vanskelige nyheter, filmer, engasjere deg i konflikter o.l. Det er også viktig å huske på i denne sammenheng at det er helt lov å ha det bra, le, kose seg og kjenne på glede selv om det er andre som lider. Dette er nødvendig for å kunne slippe til empatien på en god måte også - at den heller blir konstruktiv (da kan vi møte våre medmennesker der de er og være en god støtte/venn) heller enn overveldende (da vil alt føles håpløst og man føler seg gjerne hjelpeløs som menneske).

Det hjelper ingen at du f.eks ikke spiser (satt på spissen) fordi det tar ikke bort andres smerte at du enten ikke spiser eller eventuelt spiser med dårlig samvittighet. Ved å ikke spise normalt og ha gode rutiner vil du i alle situasjoner gjøre både deg selv og andre en bjørnetjeneste gjennom å tåle både egne følelser/tanker og verdens påkjenninger dårligere.

Tankene om at du kan ønske å være sosiopat høres ut som at kommer fra at du ønsker å ha mer distanse til ting og ikke ta inn alt mulig. Jeg tror nok ikke det hadde vært bedre å være sosiopat ettersom vi vet at gode, nære relasjoner (som kan være overfladiske hos en sosiopat) er det som går igjen i all lykkeforskning som viktig for å ha et godt liv som gir mening. Det er derfor en veldig fordel at du både kan knytte deg til og opprettholde relasjoner. Jeg tenker derfor at du heller bør legge fokuset ditt der og kanskje øve deg på å "ta sjansen" på å slippe folk godt innpå deg (med den risiko at de kan være slem/gjøre noe slemt) - dersom man holder alle mennesker litt på avstand for å unngå å bli såret/skuffet (som vi uansett aldri kan garantere) så vil dette fort bli en vanskelig dynamikk.

Det høres også ut som du kan øve deg på å stå i ubehaget det eventuelt medfører å si meningen din rett ut og/eller å klare å ta imot en gave/premie selv om andre ikke får. Dette er situasjoner som vil komme igjen og igjen gjennom et liv så det er lurt å øve seg på å tåle det selv om det kan vekke ubehag. Jeg kom også til å tenke på temaet "selvfølelse" (altså relasjonen man har til seg selv og følelsen man har om seg selv) som handler mye om tema som f.eks det å kunne tåle å være uenige med andre og kunne stå for sin mening/kjenne etter på sitt eget "kompass". Du kan se litt på denne filmen for å se om noe av dette med tema "selvfølelse" treffer deg. Dersom det gjør det så finner du en bok på biblioteket fra samme forfatter og tittel (Selvfølelse) som personen på filmen. Ved å stå stødig i oss selv og å kunne tåle å være som man er så kan man også tåle mye av verdens/andre menneskers påkjenninger.

Jeg ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen