Mamma tror ikke på meg at jeg er trans, hva skal jeg gjøre?

Gutt, 16

hei, jeg er trans ftm og har identitet meg som dette i ca 3 år nå. i familien min har jeg bare kommet ut til moren min, hun sa altid hun ville støte meg, men etter jeg kom ut til henne støter hun meg ikke og sier det er ikke hvem jeg er, jeg har ganske mye «gender dysphoria» og føler meg mye mer glad som gut men hun aksepterer det 100% ikke. hun har blit mer og mer uaksepterende og jeg føler meg veldig alene, hun sier det er en trend, og andre ting, jeg har prøvd før og bare se på meg som jente, men det e ukomfortabelt og fynker ikke, men jeg vil ikke myste moren min vis jeg vil vær en gut, og ettter alt hun sier trur jeg en del på henne og trur det er feil, og føler jeg ikke bør være trans fordi det ikke er ret/greit. føler meg ofte trist og sur siden jeg har ingen voksne som jeg føler støter meg og tårer ikke komme ut siden jeg er red de kommer til og si det samme som mora mi. kan jeg gjør noe at jeg ikke blir trans? er det noe galt meg?er det sant at jeg ødeleger livet mit med det?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Jeg kan godt forstå at du blir lei deg når mamma ikke støtter deg. Det du beskriver er ikke helt uvanlig hos foreldre til transpersoner. Mest av alt er nok mamma engstelig for at du tar feil, at dette er en fase og at du kan gjøre ting med kroppen som er uopprettelige hvis du i etterkant skulle ombestemme deg.

Det beste for deg er å få være den du er. Du sier at du har identifisert deg som gutt i 3 år nå. Er du ute til noen andre? Har du fortalt det til noen andre enn mamma?

Jeg hører at du er begynt å tvile på deg selv. Har mamma rett, er det "bare" en trend som mamma sier? Tar du feil?

Jeg synes du skal finne noen du kan snakke med. Gjennom samtaler kan det bli tydeligere for deg. Er du trans så lar det seg ikke undertrykke i det lange løp. Eller, det er mulig du klarer å undertrykke følelsene dine, men du kommer til å være ulykkelig.

Du er 16 år. Da bestemmer du helt over egen helse. Du kan selv ta kontakt med helsevesenet uten at foreldrene dine får vite om det. Du kan begynne samtaler med BUP, for kartlegging og utredning ifht kjønnsinkongruens.

Du kan gjerne ta kontakt med helsesykepleier på skolen din. Der kan du begynne dine samtaler, og uansett så hjelper det å snakke om det som tanker og følelser er opptatt av. Når ting blir tydeligere og det er helt klart for deg at du er gutt, du vil starte med kjønnsbekreftende hormonbehandling og senere kirurgi, så kan du ta kontakt med fastlegen for henvisning til psykiatrien.

Det er Rikshospitalet i Oslo som er behandlende instans når det gjelder kjønnsinkongruens. For å komme inn der, må du i minst ett år har levd og oppført deg som det ønskede kjønn.

Behandling for kjønnsinkongruens er en langtekkellig affære og en ordentlig tålmodighetsprøve. Da trenger du noen å snakke med.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

Besvart: 17.4.2022

Oppdatert: 17.4.2022