Foreldrene mine vil ikke høre på at jeg er trans, hva skal jeg gjøre?

Gutt, 14

Hei Jeg er en trans gutt og jeg kom ut til mine foreldre 1-2 månde siden, men de prøver ikke en gang og har snakket med helsesøster om det go helsesøster har hat en prat med dem men de prøver ikke. For 2 uke siden så snaket helsesøster søster med moren min for andre gang om dette hår fordi min mentale helse har vært veldig dårlig forde jeg føler at ingen ser meg som en gutt. For en uke siden så spurte jeg henne igjen om å bruke min pronomen, men hun pare lede av spørsmålet. Og pappa sier at jeg bare vil være spesiel. Jeg bare orker ikke mer det for meg til å ville drepe megselv og det er noe jeg har tenkt veldig ofte på nå i det siste. Jeg har 0 trans venner så ingen å snakke med, cis ikke kjøner hvor jeg kommer fra. Jeg har trod jeg var trans i over 2 år nå og jeg bar føler med som shit forde de ikke prøver og vil bare drepe meg selv.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Det er leit å høre at foreldrene dine ikke vil høre på deg, og ikke vil anerkjenne følelsene dine.

Jeg er veldig glad for at du har kontakt med helsesykepleier på skolen din. Forhåpentligvis så kan hun gi deg den anerkjennelsen og bekreftelsen du trenger akkurat nå.

Mange foreldre forstår ikke kjønnsinkongruens, og tenker at det er fase du går gjennom, og mens puberteten utvikler deg, så er fasen over. De fleste som kommer ut som trans i tenårene, går sjelden tilbake til å være en "normal" heterofil cisungdom. Selv om du ikke går hele veien gjennom kjønnsbekreftende behandling, så vil du sannsynligvis være skeiv på en eller annen måte.

Det er ingenting du får gjort når du er 14 år, annet enn å samtale med helsevesenet. Det riktige for deg vil være å få lov til å være deg selv og fremstå som den gutten du føler deg som.

Mens du venter på at de rundt deg forstår mer og støtter deg bedre, og ikke minst mens du venter på at utredningen i forhold til kjønn kan starte, så kan du utforme ditt kjønnsuttrykk som du vil. Du kan være hvem du vil, samtidig som du har den kroppen du er født med.

En venn trenger ikke være trans for å være ok å snakke med. Med mindre du bor på et større sted, en by, så er det ikke sikkert det er flere trans der du bor. Kjønnsinkongruens er som regel vanskelig å forstå for dem som ikke opplever det. Da må du gjøre ditt beste for at vennene din får kunnskap, fra deg, sånn at de bedre kan forstå deg. Det andre kan, vennene dine, lærerne dine, og forhåpentligvis etterhvert også familien din, er å støtte og anerkjenne at du føler det sånn.

Trans er ikke noe du tror du er, det er noe du er. Transtilværelsen er en lang og svært møysommelig affære. Det er derfor viktig at du smører deg med tålmodighet, for det kommer til å ta tid.

For å sette det i litt perspektiv angående dine foreldre, så kan du tenke på at dette, som du har visst med deg selv i 2 år, har foreldrene dine nettopp fått vite. Hvis du klarer å forstå en metafor, et bilde, så har foreldrene dine nettopp gått på toget i Oslo, mens du er nesten helt framme i Trondheim. Det betyr at du må gi dem tid. Tid til å fordøye det du forteller dem. Tid til å forstå at du er barnet deres selv om du ikke er det kjønnet som du ble tildelt ved fødselen.

Det er leit å høre at du ønsker å ta livet ditt. Jeg forstår at situasjonen kan være fortvilet for deg akkurat nå, men bruk de du har rundt deg til å snakke med, helsesykepleier og lærere, voksne du har tillit til. Hvis du er svært dårlig psykisk så kan helsesykepleier støtte deg så du kan få hjelp i psykiatrien.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

Besvart: 7.12.2022