Jeg tror barndomsvennen min løy til meg, og det føles tungt

Hei!

Jeg skjønner veldig godt at det er vondt når du opplever at barndomsvennen din ikke sier sannheten.

Samtidig tror jeg det er lurt å ikke hoppe til konklusjon om at han lyver med en gang.

Kanskje syntes han det var vanskelig å si at de hadde andre planer, kanskje var planen annerledes da du spurte, kanskje var det faktisk at han ikke ville være urettferdig med andre som har spurt, eller kanskje var det en annen grunn! Dette kan man rett og slett ikke vite.

Det betyr ikke nødvendigvis at det handler om at du ikke er «populær nok». Når vi blir såret, er det lett å begynne å lete etter forklaringer som handler om oss selv, selv om det ikke trenger å være slik!

Det er nok lettere sagt enn gjort, men prøv så godt du klarer å ikke bruke for mye energi på å gruble over hvorfor dette skjedde. Du kommer sannsynligvis ikke til å finne et sikkert svar ved å tenke på det alene.

Hvis dette er en venn som betyr mye for deg, kan det være fint å snakke med ham hvis du ønsker det. Du kan for eksempel si at du ble lei deg da du så at andre fikk være med, fordi du opplevde at det han sa til deg ikke stemte.

Da gir du ham også muligheten til å forklare hva som skjedde.

Uansett håper jeg du husker at denne situasjonen ikke sier noe om hvor verdifull du er som venn eller person. Det er lov å bli lei seg når noen skuffer deg, men prøv å ikke la denne ene opplevelsen få definere hvordan du ser på deg selv.

Jeg håper det ordner seg mellom dere. Lykke til!

Vennlig hilsen ungdomsredaksjonen