Jeg har en ambivalent følelse til det å være ung ufør

Gutt, 20

Jeg har veldig ambivalente følelser knyttet til det at jeg er ung ufør. På en side er jeg glad for at det er det, ettersom livet mitt er mye mer tilrettelagt for meg og min arbeidskapasitet nå. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å jobbe mer enn jeg gjør nå, og sånn som det er nå jobber jeg bare 13%. På en annen side føler jeg mye skam knyttet til uføretrygden. Jeg er sur på meg selv for at jeg ikke klarer å jobbe mer, og skuffet over at jeg aldri fullførte vgs. Jeg føler det er et nederlag å være uføretrygdet i så ung alder. Hvorfor kan jeg ikke bare «skjerpe meg» og jobbe normalt som alle andre? Skulle egentlig bytte jobb, men fant ut at det var en dårlig idé ettersom det vil føre med seg altfor mye uforutsigbarhet og forandringer, noe jeg takler veldig dårlig. I tillegg er jobben min nå en VTA, og den har jeg jobbet lenge for å få. Så da vil jeg ikke miste det. Men jeg bare synes det er så kjipt å være ufør samtidig som det gjør livet mitt i det minste litt enklere å leve.

Svar

Hei,

Det er nok ganske vanlig å kjenne på denne todelingen som du beskriver her, og jeg synes det er fint du skriver inn om det.

Når du kjenner på skam knyttet til uføretrygden så kan det delvis være fordi samfunnet påfører deg noe skam for det, at det er mye snakk om at unge bør ut i arbeid og så videre.

Men det kan nok også ha sammenheng med det veldig menneskelige i at du også har lyst til å bidra og kunne fungere mest mulig som alle andre.

Det er ikke så veldig rart at du kan kjenne på det, og du kan tenke på at det også egentlig er en fin ting. Det er godt at du har lyst til å bidra og være med i samfunnet.

Samtidig så er det så fint som du skriver at det også er godt å kunne få stadfestet hva du faktisk får til, og at du får støtte til å gjennomføre det uten å bli presset til for mye.

Det er naturlig at du også er glad for det, og det høres ut som du på mange måter er på en god plass når det kommer til arbeid og støtte.

Så kan det være fint å huske på at der du er nå ikke trenger være sånn livet ditt er for alltid.

Jeg vet ikke nok om deg og din historikk til å vite sikkert hva uføretrygden din skyldes eller hvor permanent utfordringene dine er, men det er uansett slik at livet og vi mennesker er i endring hele tiden.

Kanskje gjør noen år med arbeidsprosenten du nå har deg i stand til å etter hvert jobbe litt mer?

Eller kanskje gir det deg energi til å bidra i samfunnet på andre måter, for eksempel med kreative prosjekter eller frivillig arbeid?

Det kan være fint å huske på at det å bidra i samfunnet og for andre mennesker rundt deg er mulig også på andre måter enn gjennom lønnet arbeid.

Det kan være viktig å hjelpe til for familie og venner, eller være hyggelig og grei på en fritidsaktivitet eller hobby du driver med.

Poenget er at det finnes mange måter å være et menneske i samfunnet på.

At du jobber den prosenten du kjenner er mulig og fungerer er en av måtene, og kanskje kan nettopp det at du ikke presses til for mye gjøre at du har mer overskudd og mulighet til å bidra på andre måter.

Så er det fort gjort å bli redd for å teste ut mer jobb eller andre jobber, fordi du er redd for å miste den tilretteleggingen du har. Det skjønner jeg veldig godt.

Dessverre er det også sånn at systemet gjør det vanskelig å prøve seg fram noen ganger, men kanskje kan du prøve ut kapasiteten din på andre prosjekter utenom jobb for eksempel.

Jeg håper dette svarte litt på det du skrev om.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 17.11.2024