Hvordan snakker jeg med helsesykepleier/lærer om spiseforstyrrelse?
Jente, 13
Jeg hadde 8 klasse samtale på skolen min noen dager siden, men det var flere ting jeg var for redd til å si. Jeg vil ikke at så mange skal bli involvert i alt, selv om hun hat taushetsplikt, hvis hun spør om å ta det om med foreldrene eller læreren min, vet jeg at jeg kommer til å si ja uansett. Vi snakket om at jeg har det vanskelig å snakke med nye folk og andre i klassen, og at jeg overtenker vennskap, kort forklart. Jeg er også undervektig til høyden, og hun spurte om jeg bevisst hadde prøvd å gå ned i vekt, jeg sa nei, men det er egt ikke sant, fordi jeg har hatt av/på spiseforstyrrelser i snart et år. Og jeg er ikke diagnosert for noe av dette. Hun snakket med læreren min, og jeg har pratet mye med henne tidligere, om sosialliv, men ikke på en stund nå. Jeg skal på kontroll til helsesykepleier etter jul, og veie og måle meg, skal jeg ta det opp da og HVORDAN tar jeg det opp med både henne og lærer? takk for svar på forhånd.
Svar
Hei,
Takk for at du skriver til ung.no.
Det er modig av deg å dele dette med oss, og jeg forstår at det føles skummelt.
Ja, det er lurt å ta det opp med helsesykepleier, og du kan gjøre det på en måte der du beholder mest mulig kontroll selv. Det samme gjelder læreren.
Jeg forstår frykten for at «alle blir involvert». Det er veldig vanlig å føle det sånn. Selv om helsesykepleier har taushetsplikt, kan hun ikke dele alt fritt. Viktig å vite at hun skal involvere foreldre eller andre bare hvis hun er alvorlig bekymret for helsen eller sikkerheten din. Ofte vil hun snakke med deg først og prøve å bli enig med deg om hva som deles og hvordan. Du har rett til å si ting som: «Jeg vil gjerne snakke om dette, men jeg er redd for at for mange blir involvert.» Det er helt lov å starte der.
Hvordan ta det opp hos helsesykepleier: Du trenger ikke si alt perfekt eller på én gang. Du kan bruke en av disse måtene:
Veldig enkelt og ærlig: «Det er noe jeg ikke turte å si sist, men som er viktig. Jeg har hatt av og på problemer med mat og vekt det siste året.»
Hvis det føles lettere å være litt vag først: «Jeg sa sist at jeg ikke prøvde å gå ned i vekt, men det var ikke helt sant. Jeg har strevd med forholdet til mat.»
Hvis du er redd for hva som skjer videre: «Før jeg sier mer, kan du forklare hva som eventuelt må deles med foreldre eller skole?»
Du kan også skrive det ned på forhånd og lese det opp, eller gi lappen til henne. Det er helt ok. Du trenger ikke en diagnose for å få hjelp. At dette har vart i nesten et år er i seg selv en god grunn til å si ifra.
Hvordan ta det opp med lærer: Siden læreren allerede vet litt om det sosiale, kan du holde det på et minimum: Du trenger ikke si «spiseforstyrrelse» hvis du ikke vil. Du kan si noe som: «Jeg strever litt mer enn det kanskje ser ut, både sosialt og med meg selv, og jeg jobber med det sammen med helsesykepleier.» eller «Det er noen personlige ting som påvirker meg på skolen, og jeg vil bare at du skal vite det.» Hvis helsesykepleier er involvert, kan hun også hjelpe med å formidle dette for deg på dine premisser.
Det at du overtenker vennskap, synes det er vanskelig å snakke med folk, har hatt av/på spiseforstyrrelse tanker henger ofte sammen. Det betyr ikke at «det er noe galt med deg», men at du har hatt det vanskelig lenge uten nok støtte.
Du fortjener hjelp med dette. Håper du snakker med noen.
Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen
helsesykepleier
Besvart: 13.12.2025
Spørsmål og svar som ligner
Still oss et spørsmål
Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.
Still et spørsmål