Hvordan bli kjent med en bror som er som fremmed, selv om vi bor sammen?

Hei

Så fint at du tar kontakt med oss når det er ting som er vrient :-) Dette skjønner jeg er en kjip situasjon; slik jeg forstår det du beskriver er du betatt av din pene adoptivbror – samtidig som du ikke liker han så godt, fordi han oppfører seg som en drittsekk og er utakknemlig overfor foreldrene deres. Det kunne vært interessant å vite om også foreldrene deres tenker at han er utakknemlig.

Uansett ønsker du at dere to kunne hatt et godt søskenforhold, og ikke være som fremmede for hverandre. Det burde det være mulig å få til.

Det er nok utallige måter å gå frem på, og jeg tenker ikke å komme med en konkret oppskrift. Det jeg kan prøve å bidra med, er noen tanker det kan være nyttig å tenke igjennom.

Dersom du ønsker å bli kjent med han, er det nok du som må ta initiativ. Hvordan du velger å gjøre det, eller hva du kunne tenke deg å si, bør kjennes naturlig ut for deg. Altså, om du er utadvendt av natur, vil trolig måten din være annerledes enn om du er mer innadvendt.

Uansett; om dere er som fremmede overfor hverandre, tror jeg ikke det er hensiktsmessig å begynne med å prøve på fortrolige samtaler, om tema som vi vanligvis bare snakker med dem vi er fortrolige med, som nære venner.

Ofte kan det være greit å begynne med å foreslå å gjøre noe sammen. For eksempel spill, om det er dataspill eller brettspill, eller en skitur – hva som helst som begge kan like. Poenget er å bli kjent på en måte som er ufarlig. Kanskje kjører han bil, og du kan om skyss. Samtalen under kjøreturen kan være om det å ta lappen.

Å begynne et nærmere bekjentskap om tema som kan være ubehagelig for han, for eksempel at han er arbeidsledig – kan virke mot sin hensikt. Etter hvert som dere blir vant til å gjøre ting sammen, vil det kunne bli naturlig å dele mer av tanker og i det hele tatt. Om du deler noe av dine tanker, kan det blir lettere for han å dele sine tanker med deg.

Småprat om vær og vind, og andre dagligdagse ting, kan også være en fin måte å komme i gang på. Kan likevel være greit og ikke pøse på med initiativ, slik at det kan oppfattes som mas. Gradvis er nok det som gjelder.

Håper at dette var til hjelp. Lykke til :-)

Jeg legger ved link til en artikkel som kanskje kan være interessant for deg å lese.

Med vennlig hilsen Familieterapeuten