Jente 14; Broren min har Asberger. Jeg får skylden for alle konflikter.

Jente, 14

Broren min har asperger syndrom. Han er yngre enn meg. Det er vanskelig for meg å leve med. Det ene sekundet har vi det hyggelig og alt er bra, og på eksploderer han bare. I følge foreldrene mine er det alltid min feil. Hvis jeg og broren min krangler, eller hvis noe skjer som får ham til å skrike (noe som skjer ofte), er det min feil. Jeg får alltid beskjed om å tilpasse meg, og jeg prøver. Når jeg ser at han oppfører seg dårlig, ber jeg om hjelp til å håndtere han. Men det er ikke alltid jeg får hjelp. Selv hvis jeg gjør alt riktig, får jeg alltid skyld. Når jeg sier i fra om det som er urettferdig, får jeg ingen forståelse. Det er mange krangler i familien pga. dette. Jeg har prøvd å snakke med foreldrene mine om det jeg føler, men får beskjed om at jeg må tilpasse meg og at jeg er den eneste i familien min som ikke forstår min bror. De sier at jeg gjør meg selv til en rival for ham. "Siden jeg ikke er syk og er eldre, må jeg gjøre alt for å hjelpe ham". Hjelp, hva skal jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Det høres vanskelig ut å være deg!

Det å ha et søsken som krever mer enn det som er normalt, går ut over andre søsken, i dette tilfellet deg.

Det høres ut som om dine foreldre ikke klarer å se deg og ta ditt parti i familien, noe som må føles urettferdig og frustrerende.

Det at broren din har Asberger syndrom, påvirker hele familien deres. Foreldrene dine er nok fokusert på hans behov og redd for at han skal få disse utbruddene der han skriker. Når foreldre blir bekymret eller stresset kan de ofte bli strenge og sinte. Det er forståelig, men allikevel ikke greit. Du er midt i tenårene der det skjer mye med kropp, følelser og tanker. Det er en spesiell tid der foreldre må tilpasse seg for å følge med i utviklingen. Det kan høres ut som om din bror får såpass mye av deres oppmerksomhet, slik at de ikke klarer å se deg og dine behov.

Du sier at du har forsøkt å snakke med dem, uten hell. Er det en voksen person du har tillit til som du kunne ha pratet med? Er det en mormor, en onkel eller en annen i familien som kjenner til situasjonen og som kunne ha hjulpet deg med å snakke med foreldrene dine?

Hvis det ikke er det, kan et familievernkontor, være et fint sted å ta kontakt med. Det er gratis og der jobber det fagpersoner som har god erfaring med å snakke med familier. Tror du mamma og pappa kunne tenke seg at dere tok kontakt med dem? Du kan vise dem artikkelen.

Hvis de ikke vil, kan du selv ta kontakt, og få en samtale der du forklarer situasjonen din. Etter det kan dere kanskje be inn mamma og pappa til en samtale der dere sammen snakker om situasjonen. Da får du hjelp av terapeuten til å snakke med dem, noe som kan være lettere enn å stå i det alene.

En helsesykepleier på skolen kan også være god å snakke med om dette.

Jeg håper du får til en dialog med foreldrene dine og at situasjonen hjemme blir bedre for deg. Det fortjener du!

Lykke til!

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 28.6.2023