Trives ikke hjemme

Hei

Jeg forstår godt at det er vanskelig å være deg i den familiesituasjonen du forteller om her. Og jeg skjønner at det ikke er noe gøy å skrive om det. Det kan kanskje føles som sladring eller kritikk men egentlig er det ikke det. Du forteller bare hvordan det er å være DEG. Det er bra du gjør det, for når man tør å sette ord på det som er vanskelig, og når man søker hjelp - da kan man faktisk ha mulighet til å løse problemene!

Du beskriver på ulike måter at du ikke blir sett og anerkjent av foreldrene dine - og at dine behov ikke blir tatt hensyn til. Det er ikke rart at dette er vondt. Det får meg til å lure på om du føler deg ensom? Ensomhet kan være en veldig vond følelse, spesielt når man kjenner seg ensom hjemme, i sin egen familie. 

Det første jeg tenker er at det er lurt å forsøke å få snakket ordentlig ut med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Du skriver at dere har lite kontakt i hverdagen. Så kanskje frister det ikke særlig å snakke med dem. Men de er tross alt viktige personer i livet ditt, og det er de som egentlig skal fungere som dine nærmeste støttespillere. Selv om du har et søsken med autisme som trenger dem ekstra mye er de også dine støttespillere og foreldre!! Husk at også de foreldrene som ikke klarer å vise det, er veldig glade i ungdommen sin. Dine foreldre bryr seg nok egentlig masse om deg, men kanskje har de ikke overskudd til å gi deg tid og omsorg. Eller kanskje er det slik at de tror du klarer deg så bra selv, at du er moden og ansvarlig - og så forstår de ikke at du fortsatt trenger dem.

Vet mamma og pappa at du opplever å ha det så vanskelig som du har det, og at du syns det er mye avstand mellom dere? Dette kan du forsøke å si noe om! Bare hvis de vet hvordan du føler, kan de gjøre noe for å bedre situasjonen. Jeg vil derfor anbefale deg å snakke med dine foreldre når dere alle er i ro, når det ikke er krangling, og når dere har tid til å snakke sammen. Når mobilen er lagt vekk. Da er det lurt at du forbereder deg godt på forhånd. Skriv gjerne ned ting på en lapp eller på mobilen. Det er viktig å snakke ut i fra deg selv. Det vil si at du sier noe om hvordan du tenker, føler og har det. Ikke angrip/kritiser dem men fortell hva det gjør med deg når de sitter og ser på mobilen eller når de alltid er med ditt søsken som har autisme. Fortell at du ønsker at de skal bry seg mer om deg, interessere seg mer og høre på det du har å si uten å tulle det vekk. Fortell dem at de må ta på alvor at du ønsker deg en hund, og at du blir lei deg når de tuller det vekk. Det er ikke sikkert de skjønner hvor sterkt dette ønsket faktisk er!

Tror du at de vil klare å lytte til deg hvis du prøver dette? Foreldrene dine er familien din og du vil komme til å ha med dem å gjøre i lang tid fremover uansett. Så en god prat der dere forøker å rydde opp og komme hverandre nærmere kan uansett være en god investering.

MEN når det er sagt - hvis du overhodet ikke har troen på at dette nytter er det viktig at du får hjelp et annet sted. Kjenner du til helsesykepleier (tidligere helsesøster) på skolen din? Hun er en man kan prate med om alt. Hun har taushetsplikt. Hun kan støtte DEG i det du står i, hun kan snakke med deg om hvordan det er å være deg. Og hun kan gi deg råd for hva du bør gjøre videre. Hvis du vil kan hun kalle inn foreldrene dine til en felles samtale der hun også er med som en nøytral part som styrer samtalen. 

Et annet forslag er at du ringer til et familievernkontor. Familievernkontorer finnes rundt om i hele landet og det er et godt faglig og gratis tilbud til familier som har alle slags konflikter. Man kan få hjelp til å snakke sammen på en god måte når ting har låst seg. Foreldre kan også få veiledning slik at de kan klare å ivareta alle barna selv om noen krever mer enn andre.  Noen ganger, når man ikke føler man kommer noen vei, kan det være godt å ha en nøytral tredjepart til å hjelpe. Du kan ringe familievernkontoret på egenhånd først hvis du ikke vil si det til foreldrene dine.

Jeg håper også at du har noen gode venner som vet hvordan du har det! Gode venner kan være utrolig viktig støtte når det er vanskelig på hjemmebane. Snakk med vennene dine om alt du tenker på. Snu deg mot de menneskene i livet som er gode mot deg og som vil deg vel. Jeg håper dette var til hjelp og at du får det bedre snart. Det viktigste er at man snakker med noen og ikke går alene med å ha det vanskelig. Håper foreldrene dine skjønner og tar på alvor det du sier! Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen familieterapeuten