Føler meg ikke lykkelig hjemme, jeg vet ikke hvorfor. Jente 13

Hei!

Det er forståelig at du kan kjenne deg nedfor og ikke helt hjemme i familien din. Mange ungdommer har det sånn. Når man blir tenåring er det vanlig å få et litt dårligere forhold til foreldrene sine, rett og slett fordi det er starten på det å løsrive seg fra dem og bli voksen. Det er ikke meningen at man skal være like knyttet til foreldrene sine når man blir eldre, man skal liksom ville flytte ut etter hvert. Og for å ville det må man jo begynne å bli litt lei av dem, irritert på dem og ikke alltid føle seg helt vel med dem. Så du trenger absolutt ikke føle deg slem og dum for dette, du kan bare føle deg som en helt vanlig ungdom!

Hvis vi plusser på at hjernen din er i full ommøblering (det skjer også når man kommer i tenårene) og lager store humørsvingninger, så gir dette ennå mer mening. Det er ikke vanlig å være glad og lykkelig hele tiden, ikke for noen mennesker og særlig ikke for ungdommer midt i puberteten. Jeg håper du kan tenke at det er greit å være lei seg, sur på foreldrene sine, sint, stressa eller irritert, uten at det er noe galt med deg av den grunn.

Du forteller i tillegg at pappa sliter psykisk og ikke er så mye til stede for deg og at hunden som du er så glad i er mest opptatt av mamma. Da har du noen ekstra belastninger i livet ditt som gjør det vanskeligere å ha det bra hjemme. For selv om det er vanlig å ikke føle seg lykkelig hjemme en hver tid så trenger jo alle ungdommer å bli sett og få støtte fra foreldrene sine. Og nå får du kanskje ikke så mye oppmerksomhet som du trenger?

Du spør hva du skal gjøre. Det første jeg tenker, er at når du har det sånn som du har det nå så må du dele det med noen. Ingen skal behøve å gå alene med vonde tanker og følelser uansett. Ved å snakke høyt om det blir det lettere å sortere hva som er hva, hva man kan gjøre noe med - og aller viktigst, man kan få trøst. Det er veldig fint at du har en så god venn. Del det du føler på med henne, jeg er sikker på at hun vil forstå og støtte deg. Kanskje hun også kan kjenne seg igjen i å ha det sånn i sin familie?

Du kan også vurdere om du skal si ifra til foreldrene dine om hvordan det er å være deg nå. Det er ikke sikkert de forstår at du har det litt vanskelig hjemme om dagen. Men hvis de får vite det har de jo mulighet til å gjøre noe med det.

Forsøk gjerne å si hva du savner at foreldrene dine gjør med deg. Savner du å ha det fint sammen med dem, eller at f.eks du og pappa brukte mer tid sammen? Det er en lur ting å si - det snur om på problemet: man sier hva man vil ha (gode stunder sammen) fremfor hva man ikke vil ha (at de ikke bryr seg nok).

Ellers vil jeg gi deg et råd om at du fortsetter å gjøre ting som egentlig gjør deg glad, selv om du ikke alltid føler deg i godt humør. Det trenger ikke være så stort, bare en liten tur ut eller samvær med en venn vil gjøre en forskjell. Da vil kroppen din ta inn og bearbeide de gode erfaringene, og litt etter litt kan gode følelser komme tilbake.

Til slutt vil jeg si til deg at livet - og forholdet til familien - går opp og ned hele tiden, og akkurat nå er du kanskje inne i en litt tøff periode. Så selv om du ikke føler på lykke og glede akkurat nå så lover jeg at det vil komme tilbake. Mange får faktisk et bedre forhold til familien sin etter at de har lagt bak seg de mest heftige tenårene og følelsene har roet seg litt.

Dette ble et langt svar. Jeg håper du likte det, og at du fikk noen tips. Du finner mange flere tips i artiklene jeg har lagt ved under til deg og. Lykke til videre, skriv gjerne til oss igjen<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no