Familien skal skaffe hund, ennå jeg hater hunder. Jente 14

Hei!

Det er fint at du deler tankene og følelsene dine med oss selv om vi ikke får gjort noe konkret med situasjonen din. Bare det å skrive eller si noe høyt kan hjelpe litt på hvordan vi har det: Tanker og følelser kan lettere sorteres, man kan forstå mer og det blir som at "trykket lettes" inni kroppen. Jeg håper det var litt sånn for deg da du skrev hit.

Jeg kan forstå at du reagerer på familien din sitt valg om hund, når du er så imot det som du er. Det at familien velger noe som de vet at du absolutt ikke ønsker, det blir jo litt som at de ikke bryr seg om deg. Og det er klart det er sårende.

Jeg vet ikke hvorfor familien din har valgt hund tross i dine ønsker. Du har tatt opp saken med foreldrene dine, skriver du. Jeg håper du også da har sagt alt som er vanskelig for deg i denne saken, at du har sagt hvordan det føles når de ikke bryr seg om dine meninger knyttet til å få hund. Det kan jo hende at hvis de forstår hvor vanskelig det faktisk er for deg, så vil de la være eller i alle fall ta flere hensyn.

Hvis de likevel går for hund så er det viktig at de forklarer godt hva som ligger bak avgjørelsen, så du kan forstå hvorfor. Ting som blir annerledes enn vi selv vil, er lettere å akspetere om vi forstår hvorfor de er som de er.

Er det f.eks noen andre hensyn til noen i familien som går foran dine? Har du et søsken med spesielle behov, er det noen i familien som trenger hunden av en konkret årsak? Er det tenkt at hunden skal gi dere mer aktivitet, kos eller fellesskap på noen måter som er særlig viktige for familien? Jeg håper foreldrene kan gi deg en forklaring som du kan akseptere, selv om du ikke er enig.

Videre så tenker jeg at dere bør snakke om din rolle i forhold til hunden, når den kommer. Du har helt lov å velge å ikke involvere deg i hunden like mye som de andre. Det er nok viktig at den blir såpass kjent med deg at den vet sin plass i hierarkiet i familien (nederst), at den er trygg rundt deg og du rundt den. Men ut over det bør du slippe å ta noe ansvar om du ikke ønsker det. Eksempler:

• Du trenger ikke ta ansvar for å oppdra den når den er valp.
• Du trenger ikke gå tur med den om du ikke vil (selv om - på tur vil den jo være mindre innpåsliten og hoppende, da går den jo gjerne bare fremover og er opptatt av naturen, så det kan jo tenkes at det er en av få arenaer der du faktisk ikke syns hunden er så ille).
• Du kan be om at hunden er i buret sitt på visse tider, sånn at du kan bevege deg rundt i huset uten at den alltid er rundt dere.
• Du kan be om at hunden ikke er rundt bordet når dere spiser.
• Du kan si at du ikke ønsker hunden inn på rommet ditt, slik at rommet forblir din frisone.

Om du har andre konkrete ønsker så kom med dem. Det minste foreldrene dine kan gjøre når de velger noe helt imot dine ønsker, er å lytte godt til deg og imøtekomme deg på det du syns er viktig år hunden først er der.

Videre, tenker jeg at det beste du kan gjøre er å være tålmodig. Bruk tid og si til deg selv at det vil bli lettere når hunden blir eldre og mer rolig. Kanskje noe går bedre enn du frykter også? I beste fall så blir du litt glad i den og overkommer noen av fobiene dine gjennom å bli vant til den.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem en del fine artikler til deg som handler om hva man kan gjøre når det blir konflikter hjemme. Les dem gjerne, så får du flere tips.

Jeg håper foreldrene dine også vil lytte til dine behov og finne løsninger for hunden som dere alle i familien kan leve med. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no