Bor i fosterhjem, tenker mye på hvordan det ville vært i biologisk familie.

Hei! Det er forståelig at du tenker mye på dette, og i din alder er det vanlig å tenke mer på hvor man kommer fra, biologiske foreldre i forhold til fosterforeldre osv.

Dette fordi tenårene er en tid der identitet er ekstra viktig, og tanker om hvordan ting ville vært annerledes hvis du vokste opp et annet sted og i en annen familie. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, du prøver bare å forstå din egen historie og hvor du hører til. Det å ville være som andre er jo naturlig.

Det er normalt å bli frustrert på foreldrene sine, alle unge kjenner seg igjen i det. Man kan synes foreldre er for strenge, blander seg inn i privatlivet og man kan føle seg lite forstått. Ungdomstiden er en tid der man vil være mer selvstendig, samtidig som foreldre blir bekymret for ungdommen sin. Det kan resultere i at foreldre blir strenge og konflikter kan oppstå. Da ønsker nok mange at de bodde hos en annen familie, men slik jeg forstår deg er du veldig glad i dine fosterforeldre, og ville nok ikke byttet dem ut. Det går jo an å ha blandete følelser rundt din situasjon, å være fornøyd, men allikevel ønske seg eller lure på hvordan det ville være å ligne på foreldrene sine. Nå er det jo slik at man vil ligne på sine fosterforeldre også, fordi alt det emosjonelle og det sosiale har du jo lært fra dem.

Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette du går og tenker på. Bare det å sette ord på tanker og følelser vil gjøre at det kan kjennes lettere.

Kan du snakke med fostermor- eller far?

En helsesykepleier på skolen din?

En kontaktperson, feks hvis du har en tilsynsfører i barnevernet?

Det at du har god kontakt med dine biologiske søsken er bra. Bor de også i fosterhjem så kan du jo snakke om hvordan det er for dem.

Jeg har plukket ut noen artikler jeg vil anbefale deg å lese, og også en chattetjeneste.

Jeg ønsker deg masse lykke til:)

Vennlig hilsen

familieterapeuten