Hvorfor ble ikke selvskadingen tatt alvorlig?

Hei

Så leit å lese at du har hatt det så vanskelig. Selvskading, selvmordstanker og spiseforstyrrelser kan være måter å reagere på hvis man ikke vet hvordan man kan håndtere vanskelige tanker og følelser. Helsesøstre (som nå heter helsesykepleiere) vet en del om dette.  Helsesykepleiere kan også si noe om når det er viktig å søke mer hjelp og hva man kan prøve å ordne opp i selv uten mer hjelp.

Det var bra at du snakket lenge og mange ganger med foreldrene dine. Foreldrene dine har ansvar for å hjelpe deg i kontakt med profesjonelle hjelpere hvis det er nødvendig. Tenker du at det var nødvendig? Kanskje foreldrene dine fulgte med og så at det gikk bedre med deg etterhvert?

Moren din kan sannsynligvis en del om hva som kan hjelpe. Selv om hun er moren din så kan hun nok hjelpe deg mer med helseproblemer enn andre foreldre som ikke kan så mye om helse og helseproblemer. Kanskje hun har brukt kunnskapen sin og gjort noe som hjelper deg uten at hun har fortalt deg om hva hun har gjort? Si gjerne det du skriver her til moren din. Spør henne om hva hun tenker du hadde behov for av hjelp når du hadde det vanskelig. Og spør henne gjerne om hva som er grunnen til at hun ikke satte deg i kontakt med andre hjelpere den gangen du slet og hadde det vanskelig.

Ut fra det du skriver tenker jeg at foreldrene dine tok det de oppdaget alvorlig. Det var bra at de fulgte opp og spurte om det gikk bedre etterhvert. Det at foreldre er helsepersonell betyr ikke at barna ikke skal oppsøke helsehjelp andre steder. Nå er du "myndig" i helsevesenet og kan oppsøke helsevesenet uten å involvere foreldrene dine i det. Ta gjerne kontakt med helsesykepleier på skolen, fastlegen din eller helsestasjon for ungdom hvis du trenger å snakke med noen andre enn foreldrene dine fremover. Du kan også bytte til en annen fastlege hvis du ønsker det. Helsepersonell har taushetsplikt. Se også vedlagte artikler.

Lykke til videre.

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no