Hvorfor forestiller man seg scenarioer?

Jeg lurer på hvorfor jeg forestiller meg ulike urealistiske scenarioer om enkelte personer og gjerne situasjoner som truer mine verdier? Er det fordi at man vil noe eller ha bekreftelse på noe eller er det bare min underbevissthet som vil plage seg selv med disse meningsløse scenarioene pga. at jeg har lite å gjøre? Det er uansett vanskelig å bryte ut av mønsteret selv om jeg vet det er dumt å forestille seg ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Men hvorfor gjør man det? Det er gjerne situasjoner som vil gjøre at jeg vil føle meg ukomfortabel til tross for at det jeg gjør og føler i scenarioene går imot det jeg mener er rett, men jeg forestiller meg «hva om» jeg faktisk føler at det er fint, og med det henge opp i følelsene som er «positive» om noe som ikke er rett for meg, og deretter blir stresset over å lure på om man var sann mot seg selv på den tiden eller ikke (sett tilbake på bestemte personer/situasjoner i fortiden). Hvorfor gjør man dette? Er det noe spesiell grunn?