Familien min vil ikke akseptere at jeg ikke klarer å sove borte

Hei

Jeg forstår at det er strevsomt for deg når familien din ikke aksepterer at du ikke vil sove borte, og når det føles som om de presser deg til å gjøre ting du ikke vil, som å reise til London alene med besteforeldrene dine.

Du ønsker at familien din skal forstå at du vil ta egne valg rundt dette dilemmaet. Det skjønner jeg godt. Jeg tror det kan være lurt å jobbe med slike problemstillinger med noen mer nøytrale personer som ikke selv har et så nært forhold til deg som mamma og pappa. Foreldre har lett for å ta over for barna sine, fordi de så gjerne vil hjelpe. Men her er det svært viktig at du føler at DU har kontroll, om du skal få det noe bedre. Kan du si til foreldrene dine at de utfordringene du har, med at du sliter med å sove borte, de vil du jobbe med. Men at du vil gjøre det alene, med hjelp fra noen andre enn familien fordi det blir for mye følelser involvert. 

Det du så kan gjøre er å ta en prat med helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Hun/han vet mye om hvordan en kan jobbe med frykt og bekymringstanker, det er en del av deres jobbhverdag å snakke om slikt med ungdommer. Dersom du tar en prat med helsesykepleier om saken kan det hende at foreldrene dine roer seg ned fordi de vet at du tar grep og forsøker å hjelpe deg selv.  

Men når det er sagt - jeg tenker at du faktisk bør øve på å sove borte, selv om det føles veldig ubehagelig og selv om du har en vond erfaring som stopper deg. Ettersom du begynner å bli ganske voksen, er det lurt å øve på å klare seg litt uten familien sin. Selvsagt kan det hende at redselen for å sove borte går over av seg selv etter en stund. Men all erfaring tilsier at bekymringstanker har lett for å sette seg fast. Det er lurt å jobbe litt med seg selv dersom man unngår å gjøre ting i redsel for å få ubehagelige følelser. Da kan man gå glipp av gode opplevelser i livet. Ikke la frykten din bestemme! 

Jeg blir nysgjerrig på hva du tenker at kan skje, dersom du er borte fra hjemmet ditt? Hva er det som skapte så sterke følelser i deg, at tanken på å dra til London med besteforeldrene dine gjorde at du måtte låse deg inne og følte at du var på vei til å bli gal? Hvilke tanker kom i forkant av dette? Det kan være lurt å analysere tankene sine litt, og sjekke om de egentlig er sanne. Ofte er problemet med bekymringstanker, at man bruker så mye tid på dem, at de til slutt blir en sannhet. En blir liksom "hjernevasket" av seg selv, ved at en forteller seg selv at det en tenker kommer til å skje. Dessuten stjeler bekymringene energi fra det du virkelig kan gjøre noe med og det som kan bli gøy, for eksempel en tur til London eller å overnatte hos en venn.

Bekymring er ofte bortkastet tid og krefter. I de fleste tilfeller skjer ikke det en bekymrer seg for. Dessuten er det slik at om det en frykter mest virkelig skjer, vil ting ofte løse seg på en måte en ikke hadde tenkt ut på forhånd.

Jeg kan selvsagt ikke garantere at det kommer til å gå helt bra om du sover borte fra hjemmet ditt. Men det kan være lurt å øve. Bare hvis hjernen din erfarer at det ikke er farlig å sove borte, vil den tro på det og lagre den informasjonen som en sannhet. Det er ubehagelig å utsette seg selv for det, og jeg skjønner at du ikke vil oppleve det du gjorde igjen, men det er egentlig lurt å fortsette å øve. Du kan starte med en litt mindre ting enn en London-tur. Tenk etter hvilket sted annet enn hjemme, som ville være det nest tryggeste stedet du kan sove. Prøv deg en natt og se hva som skjer. Kanskje vil du bli positivt overrasket over at det går bra. Og en slik erfaring er verdifull.  

Du kan lese mer om dette i denne fine artikkelen om å sortere tanker.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon og noen ideer til hva du kan gjøre. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten