Jeg har ødelagt tilliten til foreldrene mine, jeg angrer. Hva gjør jeg?

Hei!

Jeg skjønner at det er skikkelig vanskelig å være deg nå. Du har ødelagt tilliten til foreldrene dine skriver du, og de er skuffet og lei seg. Det er vondt å se de man er glad i reagere slik over noe en selv har gjort. Men hvis det er en trøst så er en slik reaksjon som foreldrene dine hadde helt normal. Særlig når det gjelder det å stjele eller drikke alkohol i tidlig alder. Jeg tror at de tenker at de må reagere sterkt, for å beskytte deg mot å ville gjøre det samme igjen. De tenker nok at konsekvenser (som husarrest/ta vekk telefonen din) er det som skal til for å gjøre det helt klart for deg at dette ikke er noe du kan fortsette med. Så deres skuffelser og de konsekvensene de gir deg er kanskje noe du bare må "stå i", selv om det er ubehagelig.

Samtidig har foreldre plikt til å oppføre seg ovenfor barna sine på en slik måte at det føles trygt for dem å være i familien sin. Denne plikten gjelder selv om barna gjør dumme ting, og selv om de blir sinte på barna sine av en god grunn. Alle mennesker gjør dumme ting (som å stjele) men det betyr ikke at man er mindre verdifull av den grunn. Det er med andre ord forskjell på den du er og de handlingene du gjør! Du fortjener både kjærlighet og omsorg av foreldrene dine selv om du har drukket alkohol og stjålet. Jeg håper du også opplever det.

Jeg ble glad for å lese at dere fikk pratet skikkelig sammen etter den første runden der det gikk litt galt, jeg tenker det betyr at foreldrene dine bryr seg ordentlig om deg og faktisk ønsker å vite hvordan du har det.

Du spør hva du skal gjøre for å få tilbake tillit. Det lureste du kan gjøre videre, er egentlig å fortsette å prate med foreldrene dine. Be gjerne om flere samtaler som ligner på den dere hadde første gang, hvis du opplevde det som noe fint.

I samtalen kan du fortelle dem mer om hva du tenker om det du har gjort. Vis dem at du har lært og reflektert over handlingene dine. Du kan også si hvordan du vil jobbe med at det ikke skal skje igjen, men vær ærlig på at du syns det er vanskelig å kontrollere deg.

Spør om dere kan samarbeide om å lage en plan for hvordan ting skal være fremover. Kanskje skal dere involvere venninnene dine og deres foreldre og, hvis det er flere av dere som har blitt tatt for det samme. Da føler du deg kanskje ikke så alene?

Det er bedre å lage en plan for konsekvenser sammen, fremfor at foreldrene dine bare "finner på" en straff som du må ta.

Hovedmålet når du prater med foreldrene dine, er at de vet at du forstår at du gjorde noe som ikke var OK. Da kan de få mindre behov for å gi deg for strenge straffer/konsekvenser. Det er lettere å gå videre for både deg og foreldrene dine hvis dere får ryddet opp i ting og snakket ut. 

Og husk også at de fleste gjør dumme ting i løpet av ungdomstiden sin. Det gjorde sikkert foreldrene dine og:). Så dette er ikke så unormalt. Du kan jo spørre dem når dere prater, om de gjorde noe lignende da de var unge, og hvordan det var mellom dem og foreldrene deres da. Ved å bli minnet på erfaringer fra egen ungdomstid kan det hende de skjønner litt mer av hvordan det er for deg nå.

Du skriver at du angrer hver gang du gjør noe dumt. Kanskje kjenner du på dårlig samvittighet? Det er en vond følelse men faktisk en ganske nyttig følelse! Du kan tenke på det som at du har et slags "kompass" inni deg som kan veilede deg fremover til hva som er rett og galt, og hva som er lurt å gjøre i ulike situasjoner som ligner de du nå har vært oppe i. Og den dårlige samvittigheten kan også være fin for den kan få deg til å si unnskyld og at du har lært! Jeg håper du kan ta med deg den tanken også<3

Dette ble et langt svar. Jeg håper noe av det kan være til nytte for deg. Hvis du leser artiklene jeg har funnet frem til deg under svaret mitt så vil du finne flere gode tips til hvordan du evt kan snakke mer med foreldrene dine om det som skjedde. Dette tror jeg kommer til å gå helt bra, bare du er tålmodig og lar dette ta litt tid for å roe seg. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no