Jeg stjal, nå har jeg husarrest og mamma er sint på meg

Hei!

Jeg skjønner at det er skikkelig vanskelig å være deg nå. Du har stjålet, og nå er foreldrene dine sinte og skuffet. I tillegg sier vennene dine at det er din skyld at dere ble tatt. Dette er mye å bære på en gang og jeg syns ikke du fortjener å ha det så vondt som du har det nå.

For alle kan gjøre feil! Og hvis det er en trøst så er en slik reaksjon som foreldrene dine har, helt normal. Jeg tror at særlig mamma tenker at hun må reagere sterkt, for å beskytte deg mot å ville gjøre det samme igjen. Hun tenker nok at konsekvenser (som å gi deg husarrest) er det som skal til for å gjøre det helt klart for deg at stjeling ikke er noe du kan fortsette med. Så de konsekvensene hun gir deg er kanskje noe du bare må "stå i", selv om det er ubehagelig.

Samtidig syns jeg mamma burde snakke normalt med deg, det er ikke greit å gi deg "silent treatment". Det kan føles veldig utrygt når foreldre slutter å snakke med en. Hun burde heller ikke si slemme ting til deg, som at "du gjør henne kvalm". Slike ord ble kanskje sagt i en krangel, eller når dere begge var fulle av følelser? Da kan man jo få seg til å si mye rart som man ikke mener. Men likevel er det ikke noe hyggelig, særlig ikke av en voksen.

Alle ungdommer gjør dumme ting (som å stjele) men det betyr ikke at man er mindre verdifull av den grunn. Det er med andre ord forskjell på den du er og de handlingene du gjør! Du fortjener både kjærlighet og omsorg av foreldrene dine selv om du har stjålet. Jeg håper du også opplever det.

Du skriver at du vil bygge opp tillit igjen.

Det lureste du kan gjøre videre, er egentlig å ta en prat med foreldrene dine når ting har roet seg litt. Hvis mamma fortsatt ikke vil prate, så spør pappa om han vil prate.

I samtalen kan du fortelle mer om hva du tenker om det du har gjort. Da viser du at du har reflektert over handlingene dine. Du kan også si hvordan du vil jobbe med at det ikke skal skje igjen. Hvis det er vanskelig å si ting, hva med å skrive det i et brev? Kanskje blir det lettere for mamma å lese og forstå det da.

Kan du foreslå at du går tilbake til butikken dere stjal fra og sier unnskyld, for eksempel?

Som du skjønner, syns jeg det er bedre å lage en plan for konsekvenser sammen, fremfor at foreldrene dine bare "finner på" en straff som du må ta.

Hovedmålet når du prater med foreldrene dine, er at de vet at du forstår at du gjorde noe som ikke var OK. Da kan de få mindre behov for å gi deg for strenge straffer/konsekvenser. Det er lettere å gå videre for både deg og foreldrene dine hvis dere får ryddet opp i ting og snakket ut. 

Kanskje skal dere også ta en prat felles, med vennene dine som var med å stjele - og deres foreldre? Det er dumt hvis du fremover opplever konflikt der og. Det fortjener du ikke! Selv om du stivnet da alarmen gikk så var ikke stjelingen bare din skyld. Å "fryse til is" er en automatisk frykt-reaksjon som kroppen ikke kan velge eller kontrollere. Det må venninnene dine forstå. Alle som var med på stjelingen har like mye skyld i den. Og det var jo stjelingen som var ille, ikke at dere ble tatt. Det er viktig at ikke du blir sittende alene med skylda. Hvis du ikke vil prate med foreldre her, så kan du be om hjelp fra helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier er vant til å mekle i venne-konflikter, og vil ikke dømme noen.

Og husk også at de fleste gjør dumme ting i løpet av ungdomstiden sin. Det gjorde sikkert foreldrene dine og:). Så dette er ikke så unormalt. Du kan jo spørre dem når dere prater, om de gjorde noe lignende da de var unge, og hvordan det var mellom dem og foreldrene deres da. Ved å bli minnet på erfaringer fra egen ungdomstid kan det hende de skjønner litt mer av hvordan det er for deg nå.

Du skriver at du hater deg selv nå. Det må være vondt for deg. Kanskje kjenner du på dårlig samvittighet? Det er en smertefull følelse men faktisk en ganske nyttig en! Du kan tenke på det som at du har et slags "kompass" inni deg som kan veilede deg fremover til hva som er rett og galt, og hva som er lurt å gjøre i ulike situasjoner som ligner de du nå har vært oppe i. Og den dårlige samvittigheten kan også være fin for den kan få deg til å si unnskyld og at du har lært! Jeg håper du kan ta med deg den tanken også<3

Dette ble et langt svar. Jeg håper noe av det kan være til nytte for deg. Hvis du leser artiklene jeg har funnet frem til deg under svaret mitt så vil du finne flere gode tips til hvordan du evt. kan snakke mer med foreldrene dine om det som skjedde. Dette tror jeg kommer til å gå helt bra, jeg tror ikke du trenger å frykte barnevernet heller. Hvis barnevernet ser at du og foreldrene dine klarer å prate sammen fremover, så setter de nok ikke i gang noen tiltak.

Bare vær tålmodig og lar dette ta litt tid for å roe seg. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no