Søsteren min på 8 klarer ikke sove uten mamma, er det noe galt med henne?

Hei

Det er nok ikke noe galt med henne. Mange i den alderen er utrygge om kvelden, drømmer og fantaserer mye, og kan ha "separasjonsangst". Det er fullt mulig å få hjelp til å avvenne henne med det, og likevel være trygg. 

Jeg skjønner at dette også påvirker hele familien, og at hun vekker dere andre. Det er plagsomt. Likevel er dette foreldrene dines ansvar å få hjelp til.  

Jeg kan gi dere noen råd her, men det beste ville være om foreldrene dine tok kontakt med helsesykepleier på skolen, og fikk litt veiledning over tid.  

Aller først: Foreldrene dine må snakke ordentlig med søsteren din for å finne ut om hun er redd for noe, eller hva som gjør at hun sliter med å sovne. Da er det viktig å ta hennes opplevelse på alvor. Ikke si "det er ikke noe å være redd for" eller le av det hun forteller. Hun bør ha denne praten kun med de voksne. 

Når man har snakket ut om problemet, kan man prøve å endre noen "uvaner". Men det forutsetter at hun føler seg trygg. Hvis søsteren din har mange vanskelige tanker kan det hende hun trenger en annen voksen å snakke med, feks helsesykepleier. 

Foreldrene dine må finne ut hva som kan endres på hjemme ved leggetid. 

1. Kveldsrutiner. Faste rutiner hver kveld, faste leggetider, ingen mobil med i senga, ikke se film eller serier rett før leggetid. 

2. Legge seg før hun blir for trøtt. Kanskje synge eller lese litt på senga ? 

3. Sovne av seg selv, men hvis hun er utrygg, kan noen sitte utenfor døra å bare slappe av/lese litt e.l. til hun sovner ? 

4. Når hun gråter og kommer inn om natten, følge henne tilbake på rommet. Sitte utenfor litt til hun sovner. Eller evt sitte/ligge inne hos henne på madrass eller i en saccosekk e.l. Viktigste er at hun er trygg og vet hva som skal skje. Ikke ligge i samme seng som henne. 

5. Ikke ta henne inn i foreldresengen. Det er en dårlig uvane og vil ikke hjelpe på sikt. 

Jeg forstår at det er vanskelig å gjennomføre for mamman din. Man kan bli sliten og sint, selv om man er glad i henne. Det er helt normalt. Men det blir ikke bedre, hvis man ikke tar tak i det, og prøver å endre noe. Som sagt kan det også hende man må ha litt hjelp av noen over tid, for å  finne ut om det kan være noe hun er redd for eller uttrygg i forhold til. 

Lykke til. 

Vennlig hilsen helsesykepleier