Jeg er adoptert, foreldrene mine ikke bryr seg ikke om meg. Jente 19 år

Hei jente 19 år

Det er ofte sånn at det er lettest å fortelle om ting som går bra, og det blir ofte  historiene om god oppvekst som er de som dominerer. Men det er dessverre sånn at mange barn og ungdom også har andre opplevelser, men disse er det vanskeligere å fortelle om. Det er også mange barn som blir adoptert fra andre land som opplever at det ikke er så lett i familien, så du er ikke alene om det.

Jeg forstår at du tenker at foreldrene dine aldri vil bli som foreldrene til vennene dine. Foreldre kommer i mange varianter. Det kan sikkert være lurt å tenke at noe ikke kan endres med dine foreldre, at de er som de er.

Men er det allikevel noen biter som kan være bra? Har dere bilder fra da du var liten, du kan spørre dem hvordan det var for dem å møte deg første gang. Du kan jo se om det er noen biter som kan være fine å tenke på også,

Videre så vil jeg anbefale deg å åpne for å fortelle litt om at alt ikke er så greit hjemme hos deg til andre. Hvis det er vanskelig å snakke med venner, så kan du snakke med helsesykepleier eller en som jobber ved en annen hjelpetjeneste.

Helt til slutt, jeg tenker at det kan være lurt å tenke fremover, på hva slags liv du ønsker å ha når du blir selvstendig. Samtidig er det også viktig at du får jobbet med hva du har opplevd. Det kan noen ganger være lettere å gå videre hvis man rydder litt i tidligere opplevelser. Helsesykepleier kan hjelpe deg med det. Du kan også jobbe med dette selv. Du kan se hva du har opplevd og hvordan det har påvirket deg. Når man er bevisst på hva man selv har opplevd, så er det lettere å se også hvordan man vil leve sitt videre.

Lykke til<3 Det er bare å skrive til oss igjen!

Vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no