Alt føles så håpløst ut nå med familien min, hva skal jeg gjøre?

Hei jente 13 år. 

Så fint at du skriver til ung nå som alt rundt deg kjennes så håpløst ut. Det er trist og lese at du ikke føler at foreldrene dine ikke er glade i deg. Det er en følelse som jeg skjønner at du gråter av. 

Du skriver ikke hvordan din oppvekst har vært for deg. Noen har hele livet følt at de ikke klarer å være sammen med familien fordi de ikke føler seg inkludert, de blir mye kjeftet på eller foreldrene har så stor problemer at de ikke klarer å ivareta barna sine. 

Andre igjen kjenner at denne nye følelsen av å være lei av foreldrene kommer i tiden rundt puberteten. Det at hormonene bobler i kroppen, følelsene svinger voldsomt og kroppen forandrer seg bekymrer mange. De skjønner rett og slett ikke hva som skjer fordi de kjenner ikke seg selv igjen. Det å gå bra å være barn til ungdom er en krevende tid som kan komme svært overraskende på mange. I puberteten skjer det altså en stor modning av alle som sosiale individer. Dette er en tid for å finne ut hvem man nå er og hvem man nå trives sammen med. Dette gjør at man ofte i denne perioden får nye venner, og kanskje mister noen av de gamle vennene. Mange prøver seg mer ut i forhold til hvem de trives sammen med og hva de liker av fritidsinteresser. Noen kan få en sorg av å miste gamle venner og noen kan syns det er vanskelig å få nye.

Dette er også en tid for foreldre til å gi ungdommen litt mer ansvar og frihet og for ungdommen til å ta mer ansvar og selvstendige valg. I denne gradvise løsrivningen som skal skje fra foreldrene, kan det også bli litt krangler og konflikter. Ungdommen føler seg mer voksen og fornuftig enn det foreldrene har vent seg til at de er. Evnen til å tenke konsekvens, er kanskje også litt dårligere enn man selv er klar over, og det kan bekymre foreldre. Mange føler også behov for å løsrive seg og å bli mer selvstendige mens foreldrene syns det er vanskelig å slippet taket. Det at din far leser om sex for deg er nok fordi han vil forberede deg til denne tiden. Jeg skjønner godt at du ikke synes om dette nå og det burde du også formidle til han. Det er viktig at du nå begynner å sette egne grenser.

Du kommer nok til å venne deg mer og mer til den nye "deg" og det gjør de andre rundt også. Ha litt tålmodighet med deg selv og med hverandre. Vær nysgjerrig på den spennende utvikling fra barn til voksen. Det er virkelig kjempeflott selv om den også oppleves som slitsom.

Hvis det er slik at du tenker at nei, dette har nok ikke noe med puberteten å gjøre så vil jeg anbefale deg til å snakke med helsesykepleier til høsten når du begynner på skolen igjen. Det er tøft og ikke kjenne seg bra innvendig så det er viktig at du finner noen du kan snakke med. Det trenger ikke å være foreldrene dine og vi har også taushetsplikt som kjennes trykt for mange. 

Håper at svaret var til hjelp for deg og jeg legger også ved noen artikler du kan lese.

Med vennlig hilsen

Helsesykepleier, ung.no.