Skilte foreldre, det er vanskelig å være hos faren min. Jente 13

Hei!

Jeg skjønner godt at du vil gjøre noe med situasjonen hos faren din. Å føle at man ikke passer inn i sin egen familie, det er en vondt!

Stemoren din høres ikke noe særlig hyggelig ut i måten hun kjefter på deg. Jeg tenker egentlig at hun ikke har rett til dette og at hvis det er noe hun vil ha annerledes så bør hun si det til faren din og ikke til deg. Det er bare han som har omsorgsansvar for deg.

Stemoren din burde ta mer ansvar for at du har det bra når du er hos dem. Det var ikke din skyld at foreldrene dine skilte seg og at du nå har to hjem, med nye voksne. Men du må leve med konsekvensene. Du fortjener mer respekt enn hva du får nå!

Det er fint at du forsøker å hjelpe til og at du er snill med halvbroren din, tross i alt. Det viser at du er en omsorgsfull jente som prøver så godt du kan! Jeg blir lei meg for at faren din ikke ser dine forsøk.

Når du går på rommet ditt og er stille, tenker jeg det er en måte kroppen prøver å beskytte deg på når det føles utrygt eller ubehagelig. Samtidig mener jeg at faren din og stemor burde gjort mer for å inkludere deg.

Du spør hva du kan gjøre. Jeg håper rett og slett du kan ta mot til deg og forsøke deg på en prat med faren din. Noen ganger misforstår voksne fordi de ikke helt skjønner hvordan noe føles for barna. Kan du forsøke å forklare for han? Gjør det helst en dag som stemningen er OK og dere to er alene. Kan du spørre om han vil bli med deg ut på en tur? Eller snakke med han en gang dere kjører bil eller ser TV sammen bare dere to?

Så kan du forsøke å si noe om hvordan situasjonen oppleves for deg, ikke hva de gjør galt. For eksempel kan du si:

“Pappa, jeg føler jeg meg litt utenfor når jeg er hos deg. Jeg prøver å være snill, men noen ganger føler jeg at jeg blir misforstått. Jeg er ganske mye lei meg for det. Jeg går på rommet mitt men egentlig har jeg lyst til å være med dere og at dere finner på ting som jeg også liker.”

Du trenger ikke si alt på en gang. Hvis du starter å si litt, så kanskje faren din kan følge opp samtalen. Hvis du ikke vil snakke, så kan en ide også være å skrive noe lignende til han i en melding eller i et brev.

Hvis faren din ikke forstår eller ikke hører, så vil jeg anbefale deg å snakke med moren din. Da kan du eventuelt vurdere å bo mer hos henne og være mindre med han. Så kan du heller treffefaren din på andre måter, utenom at du bor der. Kanskje det kunne vært fint om du og faren din heller fant på ting utenom huset, bare dere to? Og at du også var med halvbroren din på avtalte tidspunkt.

Det er viktig at du vet, at barn og ungdom har rett til å være med å bestemme hvor mye de vil bo hos hver, når foreldre er skilt. Det står det om i Barneloven. Blant annet står det at "fra barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener når det gjelder hvor mye det skal bo hos hver forelder". Du er 13 år nå, så da skal det tas ekstra hensyn til dine behov.

Til slutt vil jeg si til deg, at måten du forklarer ting på her viser at du at du bryr deg om andre og tenker mye over hvordan ting påvirker folk. Det er gode egenskaper å ha, selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat nå.

Jeg håper du blir hørt og forstått hvis du prøver å si ifra. Jeg håper dette ga noen svar du kan bruke. Under her legger jeg også ved noen tekster som har flere tips til deg. Leser du dem, blir du ennå mer forberedt til en samtale med faren din. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no