Synes det er vanskelig å snakke om min mentale helse

Hei

Jeg er veldig glad for at du skriver til oss om dine utfordringer. Du har livslyst, men er lei av livet akkurat nå. Og det forstår jeg veldig godt.

I det siste har det ikke vært noe greit å være deg. Det kommer til å bli bra, - jeg er sikker på det. For mange er ungdomsårene nokså utfordrende, men så blir det enklere når man går inn i voksenlivet.

For at du skal greie å ikke overtenke, for eksempel, er du nødt til å søke hjelp. Jeg tenker det at du skriver til oss i Ung.no kan være en god start på det og viser at du er klar for å få hjelp.

En samtale med helsesykepleier skal det være lav terskel for, som det så fint heter. Men for mange krever det stort mot og overvinnelse for å ta det første steget.

Det er kjempefint at du har bestemt deg på forhånd i hodet og at du sier til deg selv det ikke er farlig å snakke med dine foreldre, for eksempel. Men så vet du kanskje ikke helt hva og hvordan du skal si det? Hva om du bare viser dine foreldre det du har skrevet til oss? Kan det være en start?

Det er hjelp å få, og selv om det kan virke som om de andre rundt deg har perfekte liv, så har de ikke nødvendigvis det. De strever også med noe, derfor tror jeg det er viktig å normalisere slike utfordringer som du og  mange andre kjenner på.
Du kan også ta kontakt med rådgiver på skolen, hvis du tenker at det er bedre for å deg å jobbe og ikke fortsette på skolen.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier