Pappa jobber mye og han krever at vi skal jobbe for han. Jente 17

Hei

Jeg forstår godt at du og søsteren din reagerer på hvordan pappa behandler dere. Han har aldri tid til vanlig familietid med dere, skriver du, og han kommanderer dere til å jobbe for han hele tiden. Jeg kan tenke meg at det da blir vanskelig for dere å skape et nært bånd til han når all kontakt mellom dere foregår på denne måten.

Det kan hende at du og din søster kjenner at deres verdi i hans øyne kun er basert på den innsatsen og jobben dere gjør i huset, og at dere ikke er gode nok bare som den dere er? Det kan være en vond følelse. Man kjenner at man mister verdi. For å føle oss verdifulle - og trygge på andre mennesker må vi kjenne at de virkelig bryr seg om oss og liker oss for den vi er, uavhengig av det vi presterer og yter. Først da får vi lyst til å dele tanker og følelser med dem, og først da føler vi oss som en del av et fellesskap. Gir det mening for sånn dere føler det med pappa, og sånn dere ønsker å ha det?

Jeg tenker det er viktig at pappa får vite at du (og søsteren din) savner mer tilstedeværelse fra han og at du skulle ønske dere kunne ha mer familietid sammen. Det er også viktig at han får vite at du trenger at han legger mindre press på deg når det gjelder husarbeid. Jeg tror ikke han skjønner hvor mye dette går inn på deg, og at du savner et bedre forhold til han som pappa. Jeg tenker at pappaen din rett og slett trenger litt hjelp til å finne nye måter å være med deg på. 

Her er noen tips til hvordan du kan forsøke å snakke med pappa om det du føler:

Ofte, når ting har låst seg fast i et dårlig mønster, kan det hjelpe å snu litt på det hele. Ikke være så fokusert på problemet men heller på løsningen. Tenk etter: hva trenger du egentlig av pappa? Hva savner du? Hva skulle du ønske at han sa/gjorde istedenfor det han gjør nå? Det er det du burde fortelle han!

Slik jeg leser det du skriver ønsker du at pappa skal bry seg mer om deg og ditt liv, uten å bare be om at du skal jobbe for han. Det kan hende at han egentlig gjerne vil involvere seg mer i livet ditt, men at han ikke helt får til å snakke med deg nå som du har blitt en ung, voksen jente på 17 år. Mange fedre strever med å kommunisere med sine tenåringsdøtre, rett og slett fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Og så blir løsningen bare at de snakker om praktiske ting, og ellers ikke involverer seg så mye.

Kanskje kan du skrive et brev til pappa der du formidler det du ønsker deg mer av, hvis det føles mer komfortabelt. Du skriver veldig fint om det her i spørsmålet ditt til oss i alle fall.

Tenk også etter om det er ting du liker å gjøre sammen med pappa som dere ville hatt glede av. Å gjøre noe aktivt sammen kan skape samhold og felles erfaringer. Det funker ofte bedre som ramme for en god prat, fremfor å sitte og se hverandre inn i øynene over bordet.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over forholdet mellom deg og pappa, får meg til å tenke at du er glad i han og at du ønsker et bedre forhold til han. Dette er jo egentlig veldig fint. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med pappa.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å snakke med foreldre, og om det med ansvar og hva som er vanlig at ungdommer deltar på av arbeid hjemme. Der finner du mange gode tips!

Du finner også tips til hvor du kan ta kontakt dersom du tenker at dere trenger å prate med noen fagpersoner utenfra. Det finnes masse god hjelp å få dersom dere alle er innstilt på det

Jeg håper at faren din lytter til det du har å si og klarer å endre seg, dersom du får snakket med han. 

Lykke til og alt godt til deg:)

Vennlig hilsen familieterapeuten