Jente 17. De siste årene har jeg fått et dårligere forhold til pappa

Hei

Jeg forstår godt at det er vanskelig for deg hjemme, når det har blitt så stor avstand mellom deg og pappa som du forteller om her. Til en viss grad er det ganske så normalt at foreldre og barn får et litt "kjøligere" forhold og kanskje mer avstand til hverandre når barnet blir ungdom. Det er en del av en normal løsrivelsesprosess. Men det du forteller om her, som skjer mellom deg og pappa, virker nok ødeleggende på sikt fordi avstanden har blitt for stor. 

Du og pappa snakker lite sammen, skriver du, og du opplever at han legger press på deg. Jeg forstår godt at det er vanskelig å starte å prate med han når du føler at han kanskje egentlig ikke bryr seg, og at det liksom blir en kommando fra han at du skal si noe mer. Det er ikke rart at du syns det er vanskelig å dele ting med han når han bare jobber og er mye borte, og når han setter så høye prestasjonskrav til deg.

Det kan hende at du kjenner at din verdi i hans øyne kun er basert på dine prestasjoner, og at du ikke er god nok bare som den du er? For å gi oss hen og føle oss trygge på andre mennesker må vi kjenne at de virkelig bryr seg om oss og liker oss for den vi er, uavhengig av prestasjoner. Først da får vi lyst til å snakke, og dele tanker og følelser. Gir det mening for sånn du føler det med pappa?

Jeg skulle ønske pappa fikk vite at du savner mer tilstedeværelse fra han og at du trenger at han legger mindre prestasjonspress på deg. Jeg tror ikke han skjønner hvor mye det går inn på deg, og jeg tror han trenger litt hjelp til å finne nye måter å være med deg på. 

Her er noen tips til hvordan du kan forsøke å snakke med pappa om det du føler:

Ofte, når ting har låst seg fast i et dårlig mønster, kan det hjelpe å snu litt på det hele. Ikke være så fokusert på problemet men heller på løsningen.

Hva om du forsøker å si til pappa hvordan du vil ha det, fremfor hvordan du ikke vil ha det? Tenk etter: hva trenger du egentlig av pappa? Hva savner du? Hva skulle du ønske at han sa/gjorde istedenfor det han gjør nå? Det er det du burde fortelle han!

Det kan som sagt være en god hjelp for pappa å få litt konkrete tips av deg til hva han burde gjøre, så han kan være trygg på at du fortsatt ønsker at han skal bry seg. Det kan hende at han egentlig gjerne vil involvere seg mer i livet ditt, men at han ikke helt skjønner hvordan han skal snakke med deg, nå som du har blitt en ung, voksen jente. Mange fedre strever med å kommunisere med sine tenåringsdøtre, rett og slett fordi de ikke vil gjøre noe feil eller noe som går over grensene deres. Og så blir løsingen bare at de snakker om det de er trygge på (skole) og lar resten ligge.

Selv om det ofte blir kleint når dere prøver å snakke sammen, så forsøk igjen. Man må aldri gi opp å prate! Kanskje kan du skrive et brev til pappa der du formidler det du ønsker deg mer av, hvis det føles mer komfortabelt. Du skriver veldig fint om det her i spørsmålet ditt til oss i alle fall.

Tenk også etter om det er ting du liker å gjøre sammen med pappa som dere ville hatt glede av. Å gjøre noe aktivt sammen kan skape samhold og felles erfaringer. Det funker ofte bedre som ramme for en god prat, fremfor å sitte og se på hverandre over et middagsbord.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over forholdet mellom deg og pappa, får meg til å tenke at du er glad i han og at du ønsker et bedre forhold til han. Dette er jo egentlig veldig fint. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med pappa.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å snakke med foreldre. Der finner du mange gode tips! Les dem gjerne før du snakker med han. Jeg håper det blir en god erfaring for deg og at han lytter til det du har å si og klarer å endre seg. 

Lykke til og alt godt til deg:)

Vennlig hilsen familieterapeuten