Pappa er død, det er vanskelig å akseptere mammas nye kjæreste

Hei du.

Så vondt å lese at du har mistet faren din. Jeg forstår godt at du sleit etter det og at sorgen fortsatt er der. I tillegg forstår jeg at det kjennes vondt at mamma fant seg en ny kjæreste etter bare et år. Det er ikke rart i det hele tatt at det var vanskelig for deg å akseptere han, hvis du gjorde det ville det kanskje føles som at du ikke lenger brydde deg om pappa, eller at du ble med på å "glemme" pappa?

Vi mennesker sørger forskjellig. Det er ingen som kan si hvor lenge en sorg varer. Det å miste noen man er glad i er vondt, og det tar den tiden det tar før det kjennes bedre så ingen kan si noe om når du burde være ferdig å sørge over pappa eller på hvilken måte du skal sørge.

Det kan hende mamma sørger annerledes enn deg. Kanskje er hele situasjonen så vanskelig for henne at hun har skjøvet det på avstand fordi det er vondt å kjenne på. Kanskje har hun tenkt at det å treffe en ny mann kan gjøre at alt ikke kjennes så vondt. Det kan også være at hun og din pappa rakk å snakke om nettopp det å få en ny kjæreste. Kanskje pappa ønsket det for mamma?

Det er uansett leit at hun kjefter på deg når du prøver å fortelle hvordan du har det. Det kan hende at hun ikke helt har klart å forstå hva du trenger, eller at måten dere har snakket sammen på tidligere har gjort at hun føler seg anklaget når dere snakker? Hvis du f.eks hadde sagt: "du bryr deg aldri om meg lenger du, du hører bare på den nye kjæresten din ". Så snakker du mest om henne og ikke om deg selv. Da er det lett å bare ville kjefte tilbake.

Trikset er å forsøke å bare snakke ut ifra seg selv. Forsøk heller å si hvordan du har det og hva du vil! F.eks: "Jeg merker at jeg fortsatt er veldig lei meg fordi pappa døde. Så derfor syns jeg det er vanskelig å akseptere den nye kjæresten din, selv om jeg vil jo at du skal ha det bra. Og noen ganger når du sier nei til det jeg spør om men ja når kjæresten din spør om det samme, så føler jeg meg oversett. Det er vondt. Jeg skulle ønske du og jeg kunne gjøre ting sammen bare vi, jeg trenger å ha litt alene-tid med deg." Hvis du klarer å snakke slik så sier du ingenting dårlig om mamma, du snakker bare om dine egne tanker og følelser. Og hva du trenger. Da er det nok lettere at mamma forstår, uten å kjefte.

Det er lurt at dere får snakket sammen en gang dere er alene, dere har litt god tid og dere er venner.

Jeg håper det vil funke hvis du prøver igjen. Du kan også skrive ned det du vil si og levere det i et brev/sms el.l.

Har du lyst til å gi det en ny sjanse? Jeg håper det. I tillegg kan du lese artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt. De har flere tips til hva du kan gjøre, om det fortsatt ikke funker å prate med mamma.

Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no