Mamma og pappa skilte seg for 3 år siden men jeg er fortsatt lei meg.

Hei!

Det du forteller om høres vondt ut. Det er ikke rart at du fortsatt er trist over at foreldrene dine skilte seg, selv om det har gått 3 år. Mange med skilte foreldre har det som deg - de bærer med seg denne sorgen gjennom hele livet og de kan lure på om de noen gang kan klare å akseptere sin nye tilværelse. Sorg har ulike faser og vil være sterkere og svakere på ulike tidspunkt. Men den er der, og den kan blusse opp, f.eks når det kommer nye voksne som endrer på det vante. Slik du har opplevd.

Jeg forstår veldig godt at du reagerte på hvordan det skjedde da pappa sin nye kjæreste flyttet inn. Pappa gjorde egentlig alt motsatt av hva vi anbefaler foreldre å gjøre når det kommer nye kjærester inn i familien. Han burde snakket mer med dere barna på forhånd. Han burde tatt seg bedre tid til å finne ut hva dere ville og ikke minst sørget for at huset fortsatte å være et sted dere kjente dere igjen og følte dere trygge og avslappet. Små ting, som at familiebilder tas ned fra veggen, kan bety mye for de det gjelder. Det å ta ned bildene er som å si at man ikke er like viktig lenger eller at man ikke har den samme plassen i familien lenger. Og det er klart det er sårt! Kan du kjenne deg igjen i det?

Kanskje var pappa og kjæresten så forelsket og så glade for å kunne bo sammen at de tenkte at dere barna følte det på samme måte? Og så glemte de helt å sjekke hva dere trengte for at det skulle bli en OK prosess. Det var ikke greit gjort, voksne har faktisk et ansvar for å ta hensyn til barn etter en skilsmisse. Dette har nok heller ikke pappa eller kjæresten hans tenkt nok over.

Jeg forstår at du føler deg hjelpeløs nå, når ingen liksom helt skjønner at det er vanskelig for deg. Så kanskje vil det hjelpe bedre om du jobber med dine egne følelser. For du får ikke endret på at foreldrene dine er skilt eller at de har nye kjærester. Jeg lurer på om du kanskje kan få litt bedre inni deg om du heller tenker at du kan klare å leve med denne sorgen, som en del av livet og som et slags "arr" du bærer med deg og som noen ganger gjør deg sterk (f.eks "jeg klarer å komme meg videre selv om jeg har det tøft, noen ting har faktisk blitt lettere nå") og noen ganger svak (f.eks "alt er så vondt, jeg savner at mamma og pappa var sammen, at huset mitt så ut som før"). Hva tenker du om dette?

Jeg skjønner godt at du syns det er ubehagelig å si ifra til foreldrene dine hvordan du har det nå. Men det er egentlig ganske viktig at de vet det. Særlig pappa, hvis det er der du føler deg mest oversett på dine behov. Det kan jo hende han kan jobbe litt mer for å gjøre det bedre for deg i huset, om du får sagt ifra ordentlig, slik du har skrevet her. Det med bildene er et godt eksempel, du kan jo fortelle det.

Blir det for vanskelig å snakke med pappa og/eller mamma, så kan du kanskje snakke med en annen voksen du stoler på og kjenner godt, og be om hjelp fra denne voksne til å si ifra til foreldrene dine? Det kan være en annen i familien som kjenner litt til skilsmissen og alt som har skjedd. En besteforelder, eller tante/onkel, f.eks.

Vi vet også at mange ungdommer har skilte foreldre. Kjenner du noen som helst andre som har opplevd skilsmisse? Da bør du snakke med dem! Støtten fra en som har opplevd noe lignende kan være god å få. Du kan få tips og råd til hva som fikk dem videre i livet når de hadde det som verst.

Jeg legger ved et par artikler om skilsmisse som kan være gode å lese. Jeg ønsker deg alt godt, håper det blir bedre for deg snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no