Foreldrene mine skilte seg da jeg var 11. Det gjør fortsatt vondt. Jente 16

Hei!

Det du forteller om høres vondt ut, det er forståelig at du syns det er urettferdig at du må leve i to ulike hjem! Det er også forståelig at du fortsatt er trist over at foreldrene dine skilte seg, selv om det har gått fem år. Mange barn og unge med skilte foreldre har det som deg - de bærer med seg denne sorgen gjennom hele livet, og de klarer aldri å bli vant til verken det å bo i to ulike hjem, eller det å forholde seg til nye voksne.

Sorg har ulike faser og vil være sterkere og svakere på ulike tidspunkt. Som du skriver så fint - du er over smerten, men det gjør vondt her og der. Sorg er altså der etter mange år, og den kan blusse opp, f.eks ved synet av steforeldre eller ved synet av familier der foreldrene fortsatt er sammen.

Du får jo ikke gjort noe for at mamma og pappa skal bli sammen igjen. Det som har skjedd, har skjedd. Jeg lurer derfor på om du kanskje kan få litt bedre inni deg om du heller tenker at du kan klare å leve med sorgen over skilsmissen, som en del av livet og som et slags "arr" du bærer med deg og som noen ganger gjør deg sterk (f.eks "jeg klarer å komme meg videre selv om jeg har det tøft. Det er godt å tenke på at selv om jeg syns det er dumt, så har mamma og pappa det fint med sine nye kjærester.") og noen ganger svak (f.eks "alt er så vondt, jeg hater at mamma og pappa har nye kjærester, jeg savner at det var oss tre sammen."). Hva tenker du om dette?

Jeg skjønner godt at du syns det er ubehagelig å si ifra til foreldrene dine hvordan du har det nå. Men det er egentlig ganske viktig at de vet det. Foreldre er ikke alltid så oppmerksomme som man skulle ønske, de har jo mye å tenke på selv oppi sin nye hverdag, og glemmer at barna deres blir veldig preget av bruddet, selv etter flere år. Det høres ut som at særlig faren din trenger å minnes på dette. Kan du snakke med han om saken? Kan du også si noe om det at du ikke fikk vite hvorfor? Du har lov å be om en forklaring nå, selv om skilsmissen var mange år siden.

Husk også at foreldre tåler mer enn man tror, så jeg tror ikke du trenger å være redd for at de skal bli opprørt over deg om du sier ifra hva du føler. Og hvis de blir det så klarer de nok helt sikkert å håndtere følelsene sine selv, som voksne. Jeg tror de syns det ville være verre om de får vite at du har vært lei deg og kjent på en smerte, uten å si noe om det til dem. Ta sjansen! Blir det for vanskelig så kan du kanskje snakke med en annen voksen du stoler på og kjenner godt, og be om hjelp fra denne voksne til å si ifra til foreldrene dine? Det kan være en annen i familien eller f.eks læreren din eller helsesykepleier på skolen.

Du skriver at du hater å flytte mellom mamma og pappa. Jeg tenker da at du kanskje ikke må gjøre det? Du trenger ikke bo 50/50, det finnes andre løsninger og. Det tror jeg foreldrene dine vil forstå om du forteller hvorfor du eventuelt vil gjøre om på dagens ordning. De argumentene du kommer med her er veldig forståelige. F.eks det at det er vanskelig med steforeldre, og at det er leit at pappa og du har mindre kontakt. Slike ting kan være vanskelige å snakke om for man er kanskje redd for å såre den ene forelderen sin. Men husk at det er ikke din feil at foreldrene dine skilte seg. Og de er begge inni hjertet ditt, selv om de har gått hver sin vei.

Til slutt vil jeg si - at vi vet at det finnes mange ungdommer har skilte foreldre. Kjenner du noen som helst andre som har opplevd skilsmisse? Da bør du snakke med dem! Støtten fra en som har opplevd noe lignende kan være god å få. Du kan få tips og råd til hva som fikk dem videre i livet når de hadde det som verst.

Ellers vil jeg bare si til deg at det kommer til å bli bedre og det kommer til å endre seg. Så ikke gi opp! Jeg legger ved et par artikler om skilsmisse som kan være gode å lese. Jeg ønsker deg alt godt, håper det blir bedre for deg snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no