Hater faren min, vil ikke bo hos han. Kan jeg bo bare hos mamma?

Hei!

Så leit at det har blitt så vanskelig hjemme hos pappa. Når jeg leser det du skriver forstår jeg godt at du ikke vil være der. Du finner ingen grunn til å hate pappa, skriver du, men kan likevel føle på hat. Kanskje det går an å si at akkurat nå hater du å være hos pappa, eller du hater de tingene pappa og kona hans gjør? Det kan bli lettere å si ifra om det som er vanskelig, dersom du adresserer det som skjer i mellom dere - fremfor å kritisere pappa/kona hans direkte.

Det høres ut som at det er tingene som skjer hos pappa som gjør det vanskelig for deg. Du blir pirket på for alt og får mye kjeft og kritikk. Da er det jo forståelig at det gjør noe med humøret ditt og at du ikke vil bo der.

Du spør om du bare kan bo hos mamma. Svaret på det er i utgangspunktet ja. Om to år, når pappa og kona hans skal flytte sammen, da er du 17 år. Da bør du absolutt få bestemme helt selv om du vil bo hos han eller ikke, da er du nesten myndig. Fra fylte 16 år skal det mye til før barnet/ungdommen ikke bør få bestemme bosituasjonen sin helt selv.

Og allerede nå kan du egentlig være med å bestemme at du vil bo mest hos mamma, for barneloven bestemmer at fra du har fylt 12 år, skal det legges særlig stor vekt på hva du mener. Da skal du få kunne si din mening før foreldrene dine tar avgjørelser om dine personlige forhold. Og er det noe som er et personlig forhold, så er det hvem av foreldrene du vil bo hos. Du kan lese mer om dine rettigheter rundt dette i linken om barneloven.

Samtidig er det din rett å ha kontakt med foreldrene dine, og deres rett til å ha kontakt med deg. Så selv om du bor fulltid hos moren din i hverdagen kan det være lurt at du finner måter å holde kontakt med faren din på. Jeg regner jo med at du vil det også.

Jeg foreslår at du snakker med moren din om hva du tenker på først, så kan du snakke med faren din etter det. Da har du varmet opp litt først. Det kan tenkes at faren din og du kan ha flere samtaler om dette. Du kan jo fortelle ham først at du tenker på å bo mer eller bare hos moren din. Du har allerede tenkt på det en stund, men for ham blir det kanskje en ny tanke. Da kan det være fint å gi ham litt tid så han får tenke på det han også.

Hvis du klarer, så er det fint om du får satt ord på hva som gjør det vanskelig for deg når du er hos faren din. Du trenger som sagt ikke kritisere de voksne direkte men du kan fortelle om dine følelser. F.eks at det som blir sagt/gjort hjemme gjør at du ikke føler deg bra nok - og at du blir mer såra av dette enn faren din kanskje forstår eller ser. Og at det er da du blir sur og trekker deg vekk.

Det kan jo tenkes at du og faren din, og etter hvert også kona hans, kan få et bedre forhold om dere ikke bor sammen i hverdagen. Videre kan dere jo snakke om hva dere kan gjøre sammen utenom at dere bor sammen, og hvordan dere skal ha det sammen i den "nye" familien.

Hvis du trenger noen helt nøytrale fagpersoner å snakke med om dette så kan du jo gå til skolehelsetjenesten på skolen din, til helsestasjon for ungdom, eller du kan ringe til et familievernkontor og be om samtale. Alle disse tre stedene jobber det trygge voksne fagpersoner som kan masse om familiekonflikter og kommunikasjon. Der vil du få både mulighet til å lufte egne tanker, og hjelp til å finne ut hvordan du skal gå frem. De som jobber der har taushetsplikt. Du kan også få bistand til samtalen med faren din, om det blir for vanskelig for deg å ta den alene.

Jeg legger ved tre artikler til deg. Den ene er om det å leve i to hjem, og en er om å takle foreldres nye kjærester. Du kan jo se om du kjenner igjen noe der.

Skriv gjerne til oss igjen!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no