Jeg hater og misliker faren min- har skyldfølelse for det

Hei

Det første jeg vil si til deg er at jeg syns det er bra og viktig at du klarer å sette ord på de følelsene du kan få ovenfor faren din, selv om de helt sikkert er vanskelige. 

Det er faktisk ganske vanlig å kjenne at man ikke liker forelderen sin når man er i tenårene. Det er også vanlig at ungdommer blir lettere sure og avvisende til foreldre i puberteten, det er en del av en riktig og normal utvikling mot å klare seg mer selv. Hvis du ikke kjente at du mislikte faren din så ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal gjøre etter hvert.

Men det kan likevel være vondt å føle at forholdet til en forelder bare blir dårligere og dårligere. Det er ikke noe gøy å kjenne at man bare får kritikk. Selv om faren din sikkert forsøker å oppdra deg eller veilede deg så bør han ikke trykke deg ned ved å bar si det som er dårlig ved deg. Det er ingen som vokser og lærer av det! Jeg skjønner at du har fått nok av det og at det får deg til å bli sint på, og mislike pappa.

I tillegg kan det hende du reagerer ekstra sterkt for tiden, på alt pappa sier og gjør. Det er litt kaos i ungdomshjernen i tenårene, for da utvikler og ommøblerer den seg veldig. Den skiller i tillegg ut masse testosteron, som er et kraftfullt hormon. Dette til sammen resulterer i at følelser man har gjerne blir sterkere og mer voldsomme enn vanlig. Kanskje er det sånn for deg nå for tiden? Du bruker sterke ord når du skriver at du kan hate pappa. 

Du skriver at du strever med mye skyldfølelse og skam over at du føler du hater pappa når du og han krangler og pappa kommer med kritikk. Det syns jeg ikke du fortjener å ha, for det er aller mest pappa sitt ansvar at forholdet mellom dere er trygt og godt. Bak hatet kan det hende at det ligger andre følelser som det er vel så viktig at du får satt ord på. For eksempel følelsen av å bli såra når du får kritikk - eller at du føler deg lite verdifull i pappa sine øyne. Det er følelsene som ligger bak hatet som du bør forsøke å få sagt noe om til pappa. 

Neste gang det kommer en situasjon der pappa begynner å kritisere så forsøk så rolig du kan å si at du blir såra av det han sier. Deretter kan du rett og slett bare gå vekk fra situasjonen og vente til ting har roet seg. 

Hvis du senere finner en passende anledning når dere to ikke krangler og det er rolig, så kan du snakke med pappa om hvor vanskelig du syns det er at han kritiserer deg så mye. Si at du ofte kan bli sint på han når han kritiserer deg og at det ødelegger deg helt. Kan du si ennå litt mer om hvordan det føles inni deg når dette skjer, så gir du pappa en mulighet til å virkelig forstå at det han gjør er ødeleggende. 

Det er modig av deg å forsøke å snakke om dette, for da må du fortelle noe som er litt vanskelig om deg selv. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på pappa, jo bedre er det. Forklar for pappa at noen ganger er det best for deg å bare gå litt vekk, når du kjenner at irritasjonen kommer. Tenk også etter om det er noe du kunne ønske deg at pappa gjorde istedenfor å komme med kritikk, som ville hjelpe. For eksempel fokusere mer på det som er fint med deg og det du får til.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over hvordan tankene og følelsene dine påvirker forholdet mellom deg og pappa, får meg til å tenke  at du faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdet deres. Selv om du tenker at du aldri vil like pappa noe særlig, så er han jo, ja, pappaen din og dere skal alltid ha en relasjon. Da er det verdt å forsøke å finne ut hvordan den kan bli best mulig. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med pappa. 

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon til å gjøre noe med det du syns er vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen:)

Vennlig hilsen familieterapeuten