Hater faren min, han skriker og roper til meg. Gutt 13.

Hei

Jeg forstår godt at du ikke liker måten faren din behandler deg på. Du prøver ditt beste, men han blir forbanna og skriker og roper. Det må være slitsomt, og kanskje til og med skremmende for deg når han oppfører seg slik?

Du skriver at du kan hate han noen ganger. Hat er jo et sterkt ord. Men jeg vil si til deg at det faktisk er ganske vanlig å kjenne at man ikke liker forelderen sin når man kommer i tenårene, slik du nå er. Det er også vanlig at ungdommer blir lettere sure og avvisende til foreldre i puberteten, og at de vil være mer for seg selv. Da tolker gjerne foreldrene det som frekkhet/dårlig oppførsel istedenfor at de skjønner at det er en del av normal ungdomsoppførsel/pubertet. Og så begynner de å kjefte. Tror du at det er noe sånt som kan være grunnen til at faren din blir så sur på deg? At han misforstår deg?

Uansett om dette kan være en grunn så kan det likevel være vondt å føle at forholdet til en forelder bare er dårlig. Det er ikke noe gøy å bli skreket til. Selv om faren din sikkert forsøker å oppdra deg eller veilede deg så bør han ikke trykke deg ned når du prøver ditt beste. Det er ingen som vokser og lærer av det! Jeg skjønner at du har fått nok av det og at det får deg til å bli sint på, og mislike pappa. 

Men husk at bak hatet kan det hende at det ligger andre følelser som det er vel så viktig at du får satt ord på. For eksempel følelsen av å bli såra når du får kritikk ennå du prøver ditt beste - eller at du føler deg lite verdifull i pappa sine øyne. Det er følelsene som ligger bak hatet som du bør forsøke å få sagt noe om til pappa. 

Du spør hva du skal gjøre. På bakgrunn av det jeg har skrevet til nå, vil jeg gi deg følgende tips:

Neste gang det kommer en situasjon der pappa blir forbanna, skriker og roper, så forsøk så rolig du kan å si hva du føler om det som skjer. F.eks at du blir redd, stressa eller kanskje såra. Deretter kan du rett og slett bare gå vekk fra situasjonen og vente til ting har roet seg. 

Hvis du senere finner en passende anledning når det hele er roligere og dere ikke krangler, så kan du snakke med pappa om hvor vanskelig du syns det er at han ikke støtter deg når du prøver ditt beste. Og at han blir så sint.  Kan du si ennå litt mer om hvordan det føles inni deg når dette skjer, så gir du pappa en mulighet til å virkelig forstå at det han gjør er ødeleggende. 

Det er modig av deg å forsøke å snakke om dette, for da må du fortelle noe som er litt vanskelig om deg selv. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på pappa, jo bedre er det. Forklar for pappa at noen ganger er det best for deg å bare gå litt vekk, når du kjenner at irritasjonen kommer. Tenk også etter om det er noe du kunne ønske deg at pappa gjorde istedenfor å komme med kritikk, som ville hjelpe. For eksempel fokusere mer på det som er fint med deg og det du får til når du prøver så godt du kan.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over hvordan tankene og følelsene dine påvirker forholdet mellom deg og pappa, får meg til å tenke  at du faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdet deres. Selv om du tenker nå at du hater pappa innimellom så er han jo, ja, pappaen din og dere skal alltid ha en relasjon. Da er det verdt å forsøke å finne ut hvordan den kan bli best mulig. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med pappa. 

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon til å gjøre noe med det du syns er vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen:)

Vennlig hilsen familieterapeuten