Ingen i familien bryr seg, virker som de hater meg. Jente 13

Hei!

Når jeg leser det du skriver forstår jeg godt at det er vanskelig å være deg nå<3. Det er normalt å reagere følelsesmessig på en sånn vond familiesituasjon som den du beskriver, der ingen virker å bry seg om deg. Alle mennesker har behov for høre til, for å bli sett og få kjærlighet. Når det ikke føles sånn så reagerer vi, og det har du all rett til å gjøre nå. Jeg skulle virkelig ønske at foreldrene dine hadde behandlet deg bedre enn det de gjør nå, sånn at du kunne følt deg sett.

Men det du forteller er dessverre ganske så typisk, og mange barn og unge med skilte foreldre har det som deg. De finner ikke plassen sin verken i den ene eller andre familien. Det kan jo være mange grunner til at det blir sånn.

En grunn kan være at de voksne bruker mest energi på den nye familien sin. Kanskje fordi den gamle (den som var før skilsmissen) minner om noe trist og vanskelig. Det virker litt sånn med pappa og stemor nå. De holder på med sitt, maser på deg, og glemmer å tenke på hva du trenger for å ha det bra. Det er jo ikke greit.

I tillegg er det sykdom, skriver du. Mamma er syk. Da har ikke hun heller noe overskudd til å se deg? Hvis man har dårlig helse og nok med seg selv er det lett å glemme hva barna sine kan trenge. Det kan jo også handle om det, når mamma ikke klarer å høre på deg når du prøver å si noe.

Men uansett hva som er grunnen til at de voksne rundt deg ikke ser deg eller bryr seg, så er det jo ikke OK for deg!

Du skriver at du ikke har noen å være med eller snakke med. Gjelder det alle, gjelder det f.eks venner og? I så fall skjønner jeg at du må føle deg veldig alene nå.

Men - jeg lurer likevel på om du kan tenke på en eneste en annen voksen i nettverket ditt som du føler du at du har et godt forhold til. F.eks en besteforelder, en tante/onkel, eller en venn av familien? Snakk i så fall med denne voksne. Del tanker og følelser, og forsøk å være så åpen du kan om hvordan det er å være deg. Det har du lov til. Du kan be om hjelp fra den voksne du snakker med, til å ta en prat med mamma og/eller pappa. Enten for deg, eller sammen med deg. Tror du det kunne funke?

Et annet tips er at du skriver et brev til mamma og/eller pappa der du forklarer situasjonen fra din side, og forklarer hvordan det er å være deg. Det er noen ganger lettere å skrive ting enn å si det ansikt til ansikt. Du kan skrive at du kan føle det som at familien din hater deg og ikke bryr seg, og at dette gjør deg skikkelig såra. Det er viktig at de voksne som har ansvar for deg vet dette, for da har de sjansen til å gjøre noe med det. For jeg tror virkelig ikke at de faktisk hater deg, jeg tror bare de har glemt å ta hensyn til deg.

Hvis du husker tilbake til noen episoder der du faktisk har hatt fine stunder med enten mamma eller pappa så kan du trekke frem de og si at det likte du godt. Da får de noen klare råd fra deg om hva du trenger. Hvis man fokuserer på det man ønsker mer av blir det lettere å få forståelse og at den andre faktisk vil endre seg, enn om man bare hadde sagt alt det som var leit og dumt.

Hvis ikke noe av dette funker så må du be om hjelp utenfra, for sånn ting er nå kan det jo ikke fortsette. Da vil jeg anbefale deg å ringe et familievernkontor. Der jobber det familieterapeuter som er gode på å snakke med barn og foreldre i familier som har opplevd skilsmisse. De er også gode til å ta barnas perspektiv, og veilede foreldre. Du kan kontakte familievernkontoret selv først, hvis du vil, uten å si ifra til de voksne. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som handler om det å ha to hjem og det å ikke føle seg sett av familien sin og hva man kan gjøre da. De tror jeg at kan være nyttige for deg å se på. Lykke til, skriv gjerne til oss igjen om ingenting blir bedre.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no