Pappa tok selvmord for 3 1/2 år siden

Jente, 17

Hei, pappa tok selvmord for 3 og et halvt år siden, og helt siden det har jeg syntes det har vært veldig vanskelig å snakke om. Jeg har vært i mange situasjoner hvor folk spør f.eks. «hvor er foreldrene dine?», «hva med faren din? kan ikke han hente oss?» og generelt andre spørsmål om pappa fra folk som ikke vet at han er død. Jeg vet liksom aldri hva jeg skal si fordi jeg synes det er så forferdelig ubehagelig å fortelle at han er død. Jeg blir rød og stressa når det er snakk om foreldre fordi jeg er redd for å få spørsmål om det. Og jeg er redd for at lærerene mine f.eks. skal stille spørsmål uvitende om at han er død foran hele klassen (jeg tør ikke si fra til dem heller fordi jeg synes det er så vanskelig). Hva kan jeg si eller gjøre for at dette skal bli enklere å fortelle?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Dessverre så tror jeg at du ikke vil like svaret mitt så godt. Jeg tror den eneste måten du kan takle dette bedre på er å øve deg på hva du vil svare og det kan du gjøre i fantasien ved å gå igjennom hva du vil si, men du kan også trene med en venn eller en voksen. Først må du finne ut hva du vil svare. Det har litt med hvor du blir spurt fordi det er ikke greit å svare om du står midt i en gruppe. Du kan si «Det er komplisert. Vi kan snakke om det senere» eller om det er en som du gjerne vil bli kjent med så kan du si, «Det er en lang historie. Jeg skal fortelle deg en annen gang, men ikke i dag».

Det beste er å være helt ærlig fra starten av om noen spør om din far: «Han er død og han tok livet sitt. Det er tungt å snakke om så det vil jeg slippe nå. Kanskje en annen gang». De kan bli lei seg fordi de spurte, men da svarer du «Det gjør ingenting at du spurte, du kunne ikke vite at han var død, men som du sikkert forstår er det vanskelig å snakke om». Om de skulle presse deg da kan du være avvisende «Det ønsker jeg ikke å snakke om». Det kan hende at du vil finne andre ord enn de jeg har skrevet nå og det er selvfølgelig helt ok. Det viktige er at du legger en plan for hva du vil svare, øver på det i fantasien og så øver når noen spør. Om du har en plan og den er trent på, og noen spør, så minner du deg selv på at du har en plan og følger den. Det er ikke sikkert det fungerer så godt de aller første gangene, at du først blir mer urolig. Da gjelder det å holde ut og fortsette, for så blir det lettere.

Jeg tror også at det vil være bra at du åpner deg litt mer for andre, fordi det koster krefter å holde ting tilbake. Det går ofte ut over konsentrasjon og hukommelse og gjør skolearbeidet tyngre. Du kan snakke med en av lærerne og fortelle at din fars død fremdeles er vanskelig for deg, men at du vil at han/hun skal vite og gjerne fortelle de andre lærerne også, slik at de ikke skal stille spørsmål uvitende. Det kan likevel skjer, men da har du forsøkt å forebygge det.

Med vennlig hilsen Atle Dyregrov (psykolog)

Klinikk for Krisepsykologi i samarbeid med ung.no

Besvart: 19.10.2020

Oppdatert: 19.10.2020