Jeg er født jente, men jeg er egentlig gutt. Hvordan si det til familien?

Hei

Jeg skjønner godt at du vil fortelle familien din at du egentlig er gutt. Sånn som ting er nå, så blir det kanskje som at de ikke kjenner deg helt? Det er noe som er viktig for deg som de ikke vet om deg. Det er fint at du vil forsøke å snakke med dem selv om det blir krevende!

Jeg tror at alle ungdommer som føler seg som et annet kjønn enn det de ble født som, syns det er vanskelig første gang de skal fortelle familien sin om det. Man vet jo ikke hvordan det vil gå eller hvordan familien vil reagere. Det er en utrygg situasjon og det kan bli veldig sårt om man ikke blir møtt slik man ønsker når man viser frem noe av sitt innerste.

Men kanskje går det bra og? Selv om familien din har uttrykket at de ikke synes det er greit med homofile og skeive mennesker, så vil de kanskje oppleve det annerledes når det gjelder deg. Du er jo barnet deres, og jeg håper det får dem til å være mer forståelsesfulle og vise aksept. Det er dessverre mange mennesker som har fordommer mot skeive mennesker. Noen voksne kan mangle kunnskap, og dermed kan de opptre respektløst uten at de betyr at de faktisk hater skeive.

Det kan også hende at familien din har kommet med ufine kommentarer uten å tenke seg om, kommentarer de kanskje ikke mener på ordentlig og tenker på som tull, men som har truffet deg veldig og fått deg til å tro at de hater. Dersom de får lære mer om hvordan du har det og hva du tenker, så vil de forhåpentligvis snakke annerledes om skeive og homofile fremover. 

Jeg vil anbefale deg å forberede deg før du snakker med familien din. Du kan søke råd hos andre som vet veldig mye om det å føle seg som et annet kjønn enn man ble født som. Jeg kan anbefale deg å snakke med Harry Benjamin senteret. Du kan også snakke med helsesykepleier ved skolen din, eller Helsestasjon for kjønn og seksualitet. Den helsestasjonen er i Oslo. Nå vet jo ikke jeg hvor du bor, men du kan uansett ringe dem om du bor et annet sted enn i Oslo. 

Når du har forberedt deg litt så tenker jeg at det er fint å finne en tid hvor det passer å ha en samtale. En tid det er rolig og ikke noe stress. Det er ikke sikkert at alle i familien din trenger å være der på en gang. Kanskje skal du starte å si det til den i familien du tror vil ta det på den beste måten? Er det en i familien du føler deg mer trygg på enn andre? Start med den personen! 

Så kan du fortelle det som det er, at du er gutt. Det kan være flaut og vanskelig å bare si det rett ut, men det beste er bare å være enkel i språket sitt og la det stå til. Du kan si til familien din at du forstår at dette ikke bare er lett for dem, og la dem få litt tid på seg til å svare deg. Resten av samtalen kan dere ta dere god tid til, og ting kan komme opp etter hvert. 

Et annet tips, hvis det blir for vanskelig å si det høyt, kan være at du skriver et brev til dem. Et brev kan både leses- og skrives i ro og fred, og man får tid til å formulere seg ordentlig. Fokuser på hva du føler og hvordan du skulle ønske at familien din oppførte seg ovenfor deg nå som de vet at du er gutt. Kanskje kan du nederst i brevet skrive at du gjerne vil at familien din skal komme og prate med deg når de har lest brevet, slik at dere kan finne en måte å være sammen på i familien der alle føler seg respektert. 

Det kan være viktig at du lar familien din få litt tid til å venne seg til tanken om at du er en gutt. Jeg vil tro at du kanskje også har brukt litt tid på denne prosessen? Nå er det viktig at du også lar dem få litt tid til det samme.

Hvis noen i familien din får reaksjoner som er vanskelige for deg å takle eller de ikke er greie med deg, så kan du kontakte Alarmtelefonen for barn og unge 116111. 

Ellers vil jeg si at jeg blir glad for å lese at du har venner som støtter deg i at du tør å vise frem for andre hvem du er. Det er godt å få støtte av andre utenom familien og! Fortsett å være akkurat den du er! 

Jeg ønsker deg lykke til videre på din vei, som sikkert både blir slitsom, krevende og fin. 

Vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no