Familien vet ikke at jeg er trans, redd for hva de vil si om jeg forteller

Hei!

Jeg forstår godt at du er redd nå. Det er noe som er viktig for deg som familien din ikke vet om deg, og det kommer til å bli vanskelig å fortelle om det.

Jeg tror at alle ungdommer som er trans syns det er skummelt å skulle fortelle om det til sine nærmeste. Man vet jo ikke hvordan de ulike familiemedlemmer vil reagere. Det er en utrygg situasjon og det kan bli veldig sårt om man ikke blir møtt slik man ønsker når man viser frem noe av sitt innerste.

Men kanskje går det bra og? Selv om brødrene dine har uttrykket sterke negative holdninger til trans, så vil de kanskje oppleve det annerledes når det gjelder deg, og når de får bearbeidet dette litt. Du er jo deres søsken uansett hvem du kjenner deg som på innsiden.

Det er dessverre mange mennesker som har fordommer mot alle typer skeive. Noen kan mangle kunnskap, og dermed kan de opptre respektløst uten at de betyr at de faktisk hater trans eller skeive. De bare vet ikke hva det handler om, og når de blir usikre så tar de avstand.

Det kan også hende at brødrene dine har kommet med slike ufine kommentarer uten å tenke seg om. Kommentarer de kanskje ikke mener når alt kommer til alt, men som har truffet deg veldig og fått deg til å tro at de vil hate deg resten av livet. Dersom de får lære mer om hvordan du har det og hva du tenker, så vil de forhåpentligvis snakke annerledes om trans fremover og de vil respektere deg. 

Jeg vil likevel anbefale deg å snakke med foreldrene dine først. De er dine viktigste omsorgspersoner. Og hvis de får tatt inn over seg det du forteller så kan de lettere snakke med brødrene dine for deg/med deg etterpå.

Forbered deg før du snakker med foreldrene dine. Du burde søke råd hos andre som vet veldig mye om trans. Jeg kan da anbefale deg å snakke med Harry Benjamin senteret. Du kan også snakke med helsesykepleier ved skolen din, eller Helsestasjon for kjønn og seksualitet. Den helsestasjonen er i Oslo. Nå vet jo ikke jeg hvor du bor, men du kan uansett ringe dem om du bor et annet sted enn i Oslo. 

Når du har forberedt deg litt så tenker jeg at det er fint å finne en tid hvor det passer å ha en samtale. En tid det er rolig og ikke noe stress. Det er ikke sikkert at begge foreldrene dine trenger å være der samtidig. Kanskje skal du starte å si det til den i familien du tror vil ta det på den beste måten? Om det blir for vanskelig med foreldre - er det en annen i familien du føler deg mer trygg på? Det kan være besteforelder, tante, onkel eller en annen. Start med den personen som vil være mest trygg for deg! 

Så kan du fortelle det som det er, at du er trans. Det kan være flaut og vanskelig å bare si det rett ut, men det beste er bare å være enkel i språket sitt og la det stå til. Du kan si at du forstår at dette ikke bare er lett å høre. La dem få litt tid på seg til å forstå. La dem stille spørsmål. Resten av samtalen kan dere ta dere god tid til, og ting kan komme opp etter hvert. 

Et annet tips er at du skriver et brev til foreldrene dine - og evt brødrene dine etter hvert. Et brev kan både leses- og skrives i ro og fred, og man får tid til å formulere seg ordentlig. Fokuser på hva du føler og hvordan du skulle ønske at familien din oppførte seg ovenfor deg nå som de vet at du er trans. Kanskje kan du nederst i brevet skrive at du gjerne vil at familien din skal komme og prate med deg når de har lest brevet, slik at dere kan finne en måte å være sammen på i familien der alle føler seg respektert. 

Det kan være viktig at du lar familien din få litt tid til å venne seg til tanken om at du er trans. Jeg vil tro at du kanskje også har brukt litt tid på denne prosessen? Nå er det viktig at du også lar dem få litt tid til det samme.

Hvis noen i familien din får reaksjoner som er vanskelige for deg å takle eller de ikke er greie med deg, så kan du kontakte Alarmtelefonen for barn og unge 116111. 

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt her som har gode tips til deg når det gjelder hvordan du kan snakke med familien om at du er trans. Les dem!

Ellers vil jeg si til deg at du skal fortsette å være akkurat den du er. Jeg ønsker deg lykke til videre på din vei, som sikkert både blir slitsom, krevende og fin. 

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no