Vil flytte hjemmefra, foreldre viser bare omsorg til brødrene mine

Hei!

Når du forteller om familiesituasjonen din og hvordan du har det med foreldrene og brødrene dine så forstår jeg godt at du føler deg null verdt. Det er leit at du ikke blir hørt og at du blir straffet når du ber om privatliv, det syns jeg ikke du fortjener.

Det er typisk at foreldre er "hardest" i oppdragelsen av den eldste, de tenker kanskje at den som er eldst bør tåle mest og at den eldste ikke like lett tar seg nær av ting. Men der tar foreldre feil. Man trenger å bli hørt og sett for sine behov, og man trenger å kjenne seg verdifull- uansett alder og plassering i søskenflokken. Jeg skulle ønske foreldrene dine husket bedre på det i kommunikasjonen med deg.

Jeg skjønner at du vil vekk fra situasjonen du er i, men du er jo for ung til å flytte ut nå. Så, hva kan du gjøre da? Jeg vil oppfordre deg til å ta en ny prat med foreldrene dine. Det kan jo hende du har forsøkt å si ifra før uten å bli hørt? Kanskje forsøkte du å si ifra en gang da du allerede følte på å bli oversett, og alle var irriterte på hverandre fra før. Det pleier ikke å funke så bra, det er akkurat som at hørselen vår funker dårligere når vi er sinte/sure på hverandre. Og det er typisk, at når man føler seg oversett så begynner man å kritisere, uten å egentlig si hva man faktisk ønsker av den andre. For eksempel kan du komme til å si:

"Mamma og pappa, dere bare hører på hva brødrene mine vil og viser jo bare omsorg til dem. Dere bare straffer meg. Dere gir meg aldri noe privatliv". Selv om du kan ha rett i dette så hjelper det lite for da vil foreldrene dine trolig føle seg angrepet og de vil reagere med å bli ennå mer irritert tilbake, eller å gå i forsvar.

Da er det bedre å si noe sånt som: "Ofte, når jeg ber om privatliv så føler jeg meg ikke hørt. Jeg kan tenke at dere ikke bryr dere om meg lenger, for det virker som dere bare hører på brødrene mine. Det er en vond følelse, jeg savner at dere viser at også jeg er viktig. Jeg skulle ønske dere noen ganger respekterte mine ønsker, selv om jeg er eldst. Jeg trenger også å bli hørt". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og fortell hvordan du føler det ut ifra det som skjer hjemme. Da får du tydeligere frem hva DU vil ha mer av istedenfor å kritisere foreldrene eller brødrene dine. Det pleier å funke bedre!

Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Fortell dem konkret, på hvilken måte du ønsker deg mer privatliv. Andre ting du kommer på som kunne hjelpe deg å føle deg mer verdt hjemme? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under.

Til slutt vil jeg si, at det er ganske vanlig å bli både sint på og kjenne avstand til foreldrene sine når man er i den alderen du er i nå. Det vil nok bli mange krangler om det ene og det andre opp igjennom og det kan skje at man føler man bare vil flytte vekk. Følelser er sterke og de går i bølger. Forhåpentligvis vil dere finne en bedre rytme i familien etter hvert som du blir eldre og foreldrene dine blir vant til å ha tre gutter i puberteten. Det er nok mye nytt for dem også!

Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no