Jeg er et fosterbarn, men jeg trives ikke hos familien min

Jente, 13

Jeg er et fosterbarn, men jeg trives ikke hos «familien» min. Det føles rart å si det nå, fordi jeg har bodd hos de siden jeg var baby. Men jeg har liksom alltid hatt problemer med dem gjennom hele oppveksten. Tror mye av det er min feil, fordi jeg har sinneproblemer, og det har jeg også hatt så lenge jeg kan huske. Når jeg blir sint så tenker jeg ikke. Jeg lar det bare drive meg fram. Har endt opp med å knuse en del ting, eller eventuelt ødelegge noe. Jeg føler at sinnet mitt har lagd en del sprekker i familie-forholdet. De bruker det mot meg hele tiden. Men problemet er at, når jeg blir sint, så prøver de å «overdøve meg». Så overdøver jeg dem og alt bare koker over. Etterpå føles alt tungt. Jeg vet at jeg er glad i dem, men jeg skulle bare ønske at de klarte å takle sinnet mitt bedre. Demmes reaksjoner gjør alt 100 ganger verre. Av og til så vil jeg bare rømme, eller ringe barnevernet og be dem om å gi meg et nytt hjem. Itillegg så lovte de å takle sinnet mitt bedre, men de løy.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, takk for at du tar kontakt! Det høres ut som om du har har det vanskelig nå, og har vonde tanker som kommer til uttrykk. Du er også i en alder hvor følelsene dine er forsterket, og da vil sinnet enklere komme til uttrykk. Ut i fra det du skriver, virker det som om du lar disse følelsene komme til uttrykk ved knuse eller ødelegge ting. Dette kan jo da være noe familien din får reaksjoner til, men som du bruker for å uttrykke hva du føler.

Du skriver at de bruker det mot deg og prøver å "overdøve deg", uten at jeg helt vet hva du mener med det. Dette skjønner jeg kan oppleves vanskelig for deg. Du er i den alderen hvor du har mange tanker og følelser, og det vil være bra om foreldrene dine klarer å huske dette. Du beskriver også at du ønsker at de skal klare å takle sinnet ditt bedre. Det som kan være et godt utgangspunkt da er å snakke med foreldrene dine om dette, og legge ord på det du føler og hvorfor du føler det. Det kan godt være at du har prøvd dette tidligere, men det kan likevel være lurt å prøve en gang til. Men å få til god kommunikasjon mellom deg og foreldrene vil være det beste akkurat nå.

Hvis du føler at du ikke får til å snakke med foreldrene dine, kunne det vært en mulighet å prøve å få råd og hjelp fra noen utenforstående. Du nevner barnevernet, noe som kunne vært mulig er å snakke med din kontaktperson der for å avtale noe. Da kunne familien din fått råd og veiledning til hvordan de skal klare å møte deg best på følelsene dine. Da kan du kanskje også få hjelp til hvordan du selv kan klare å håndtere hvordan det er å være en tenåring med mange sterke følelser. Barnevernet vil også kunne komme med flere detaljerte råd om din sak.

Jeg håper det her kan være til hjelp for deg og din situasjon!

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan ringe oss på telefonnummer 116 111 eller chatte via www.116111.no. Erfarne vakter besvarer telefon og chat hele døgnet. Du velger selv om du vil være anonym.

Besvart: 10.3.2022