Jeg kjenner meg mye sinna, men har ikke rom for å uttrykke det

Jente, 16

Hei. Jeg er en person som blir fort frustrert. Bare det minste kan få meg til å knyte nevene sammen. Men jeg lar aldri det sinne ut, fordi det er sånn familien min har oppdratt meg. Nå i det siste, så har jeg hatt mye problemer med mamma, og jeg har blitt ordentlig sinna. Jeg har fått en god del kjeft fordi jeg har våget å vise sinne mot hun. I våres familie er det egentlig ikke greit å snakke eller vise sterke følelser. De sier at jeg kan snakke med dem, men det kan jeg ikke. Siden jeg har mye oppbygget inni meg, er jeg redd det kommer til å sprekke snart. Det er mye snakk om respekt til de eldre, hos oss. Det er rett og slett det foreldrene mine prioriterer, og bryr seg mest om. Så derfor, er det ikke alltid greit å si hva man mener eller føler. Det har begynt å telle skikkelig på den mentale helsen min, fordi jeg får ikke ut sinne mitt, og jeg har alltid den steinen i halsen. Jeg pleier å kutte meg selv for å få ut sinne, men jeg vil prøve å slutte med det. Hva burde jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så fint du skriver til oss når du har det sånn.

I familier så er det ofte forskjeller på hva som regnes som greit å uttrykke eller ikke. Som du beskriver godt så virker det som sinne er en vanskelig følelse å akseptere i din familie.

Det kjennes viktig ut å si til deg at sinne er en helt vanlig følelse som det er lov å kjenne på.

Men så er det som du selv sier viktig å finne andre måter å uttrykke det på eller få utløp for det på enn å skade seg selv. Selvskading for deg virker som å være en slags aggresjon mot deg selv, og det er ikke så bra, spesielt ikke over tid.

Er det mulig for deg å snakke med familien din "i fredstid", altså når du ikke er sint på dem eller andre ting? Eller har de også da vansker for å ta i mot det du kjenner og forteller om?

Mitt inntrykk ut i fra det du forteller er ikke at du først og fremst vil være respektløs heller, men det å kunne fortelle om det du er frustrert og sint over og samtidig bli forstått og ivaretatt. Det er et normalt ønske som jeg støtter.

Sinne er en følelse, og følelse er informasjon. Når vi blir sinte kan det være fordi grensene våre er blitt tråkket over og vi vil beskytte oss selv fremover. Det er en god, viktig og normal ting; selv om det selvsagt er viktig å jobbe for å ikke tråkke over andres grenser når vi sier i fra om hva vi er sint for.

Det er ikke feil å bli sint, og følelser kommer og går enten vi vil eller ei, sånn skal det være.

Hvis det ikke er mulig for deg å få forståelse hos familien din så vil jeg råde deg til å forsøke å snakke med noen andre om hvordan du har det. Det er fordi jeg tenker det ikke er så sunt for deg å ikke få uttrykke sinne ditt over tid.

Du trenger et rom for å få uttrykt hele deg, også sinne, og om du ikke har voksne hjemme som kan ta i mot sinne ditt håper jeg du kan få snakket med noen andre om hvordan du føler det.

Kanskje har du venner som kjenner det på samme måte? Hvordan snakker de med sine foreldre om følelsene sine? Hvordan reagerer andre foreldre på det? Har du en helsesykepleier eller fastlege du kan fortelle om dette til?

Jeg håper noe av dette var til hjelp og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 1.12.2022