Smiler/ler og ler når jeg egentlig er sint. Hvordan bremse ned på dette?

Hei,

å le i situasjoner der man ikke bør le kan være skikkelig flaut. Ofte er det slik du nevner, en måte å regulere/kontrollere følelsene på. Når det blir skummelt for deg å vise andre at du er sint, hjelper det å le. Når du ler bytter du på en måte en følelse med en annen.

I psykologien kaller man det for en forsvarsmekanisme, du forsvarer deg mot et sinne du ikke tør å gi uttrykk for, ved å le. Det er vanlig å ha noen følelser man er mer "trygg "på å vise enn andre. Det er mange ulike eksempler, som at frykt for å vise seg sårbar og trist gjør oss sinte når vi egentlig er lei oss.

Alle følelser har en funksjon. De er et viktig signal til oss selv og andre rundt oss om hvordan vi har det og hva vi trenger. Når du kjenner på sinne betyr det det at noen har tråkket over grensene dine eller avvist deg. Det er viktig å øve seg på å formidle det til andre, på en tydelig måte. Du skriver at du ikke trenger tips om å snakke om det, men kanskje trenger du å forstå å snakke om det på en ny måte?

Du kan begynne med å kjenne etter i kroppen din når du blir sint, prøv og forstå hva det var som gjorde deg sint. Når du har gjort det, prøv i si ifra på en tydelig måte uten å anklage den andre. Det er ubehagelig i starten, men er i lengden nyttig for deg og de rundt deg. Det er forskjell på sinne og aggresjon, du kan fint si ifra om noe som gjorde deg sint uten å være aggressiv.

I overveldende situasjoner, der tankene er kaos, kan det være lurt å først roe seg ned. Prøv å pust dypt ned i magen, aksepter at du føler deg ukomfortabel men at dette ikke er farlig. Når du er roligere kan du forsøke å finne ut hva det var som gjorde deg så ukomfortabel.

Du skriver åpent og fint om følelser og tanker. Jeg liker at du skriver at du ikke er redd og at tanker bare er tanker. Fortsett med utforskingen og delingen. Ved å være åpen med de rundt deg kan dere komme nærmere hverandre og bli klokere på egne reaksjoner.

Håper dette kan hjelpe deg litt videre.

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no