Er anspent sammen med broren min. Får ikke støtte fra mine foreldre.

Jente, 14

Jeg har begynt å kjenne på en slags vedvarende frustrasjon og oppgitthet over dynamikken g og lillebroren min. Det føles som om han hele tiden har en form for makt over meg – ikke nødvendigvis bevisst, men det er som om jeg konstant må være på vakt. Til og med en rask bevegelse fra ham kan noen ganger få meg til å spenne meg, fordi jeg har erfart at det ofte følger noe fysisk eller ubehagelig etter. Det som kanskje tærer mest på meg, er følelsen av å ikke bli hørt. Jeg har forsøkt å uttrykke dette hjemme, men responsen har enten uteblitt eller blitt snudd mot meg, som om det er jeg som overreagerer eller provoserer frem situasjonene. Det gjør det vanskelig å stå opp for meg selv, fordi jeg ofte ender opp med å få skylden – selv når jeg bare prøver å sette grenser. Jeg vet at det ikke nødvendigvis handler om store, dramatiske hendelser, men summen av alt dette har begynt å tære på meg. Så hva kan jeg gjøre?

Svar

Hei! Det er forståelig at du kjenner på en frustrasjon over å ikke bli trodd eller respektert. Dine foreldre burde derimot være glad for at du uttrykker deg godt (som du gjør her)og setter grenser for deg selv.

Det er jo ikke dine foreldres opplevelse av situasjonen som er avgjørende, men hvordan DU opplever det. Det er dine grenser lillebror tråkker over.

Det er dine foreldre som skal passe på at dere har det trygt hjemme.

Jeg legger ved en veldig god artikkel her. Den handler om å få foreldre til å forstå. Les den før du snakker med dem.

Det som er viktig er at du tar opp samtalen med foreldrene dine når stemningen er god mellom dere .

Det andre som er viktig er at du ikke kritiserer dem for mye for da vil de gå i forsvar. Fortell hvordan det føles for DEG.

Hvis det er en av foreldrene dine det er lettere å snakke med så velg hen.

Det kan lyde slik:

"Det er noe jeg vil snakke om. Jeg har tatt det opp flere ganger men gjør det igjen. Jeg føler meg ofte anspent når lillebror er i nærheten. Det er et maktforhold mellom oss som er vondt for meg. Jeg hadde blitt glad hvis dere hjalp meg å sette grenser for han og at dere støter meg"

Hvis du ikke er klar for å snakke med dem– tenk etter om du har andre personer du kan snakke med og få råd og hjelp fra. En onkel eller tante, eller et søskenbarn? Kanskje foreldrene til en venn? Det kan føles mindre skummelt å snakke med noen som ikke er foreldrene dine, men som likevel er voksne, trygge og støttende. Og kanskje er det lettere å ta det opp med foreldrene dine når du har snakket om det med noen andre først?

Vis gjerne foreldrene dine dette svaret hvis de fortsatt ikke forstår.

Jeg har plukket ut noen artikler jeg vil råde deg til å lese.

Ta kontakt hvis det fortsetter å være vanskelig!

lykke til:)

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 28.5.2025