Jeg er redd for at andre ikke skal synes jeg er kul fordi jeg er kristen.

Hei,

Det å oppleve å stå i en skvis mellom hva du selv ønsker, bekymringer for hva andre ungdommer tenker om deg og hva foreldrene dine ønsker er ikke enkelt. I en slik situasjon er det helt normalt å bli lei seg og ha mange spørsmål.

De fleste av oss mennesker bryr seg om hva andre tenker om oss og vi ønsker å bli likt av andre. Særlig i ungdomstiden er dette viktig for oss og det å ikke skille seg for mye ut kan føles kjempeviktig. Så det at du skammer deg over at du tror på Gud og ikke lenger ønsker å gå i kirka gjør deg ikke til en dårlig kristen. Det betyr bare at du har følelser og bekymringer som det er helt vanlig at ungdommer har. Kanskje er det også sånn at du ikke egentlig skammer deg over Gud og det å være kristen, men at du bare er veldig redd for at ungdommene på samme alder som deg skal synes du er rar og ikke noe kul viss de vet at du er kristen? Som sagt er det helt normalt å føle det på denne måten. Samtidig kan det være vanskelig å ha det sånn, i alle fall over tid.

Du skriver at du er den eneste på din alder som er i kirka fordi du er kristen, mens de andre ungdommene som er i kirka bare er der fordi de må i forbindelse med at de skal konfirmeres. Jeg tror nok at dette stemmer for noen, men tror du ikke også at noen av dem har valgt å konfirmere seg i kirka fordi de er kristne? Husk at det er mange måter å være kristen på. For noen, som i din familie, er det viktig å gå til gudstjeneste hver søndag, mens for andre er ikke dette vanlig. De kan likevel tro på Gud og se på seg selv som kristne.

Jeg synes ikke du skal la rare blikk eller bekymringer for hva andre tenker om deg stoppe deg i å gå til gudstjeneste dersom du har lyst å gå. Vær stolt over den du er og din tro. Om noen synes du ikke er kul fordi du er kristen så er det deres problem og det er vel uansett ikke sånne venner du ønsker deg? Husk at man fint kan være venner selv om man tror, eller ikke tror, på ulike ting. Det handler om å ha respekt for og godta at vi er forskjellige.

Du forteller også at mamma og pappa blir sinte og lei seg fordi du ikke lenger går i kirka. Husk at de ikke kan tvinge deg til å gå, dette er noe du har rett til å bestemme selv. Men, dersom du egentlig har lyst å gå, men ikke tørr eller orker på grunn av de andre ungdommene, så synes jeg du skal snakke med foreldrene dine om dette. De har også vært ungdommer en gang, så kanskje de kan forstå og hjelpe deg med det du opplever nå? Om du synes det er vanskelig å snakke med foreldrene dine så anbefaler jeg deg å ta kontakt med helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom i kommunen. Det kan føles godt å dele bekymringene sine med noen som kan gi støtte og gode råd.

Lykke til! Og husk, du er god nok akkurat som du er!

Hilsen Minoritetsrådgiver (IMDi) i samarbeid med ung.no