Er kjærlighet bare en kjemisk reaksjon for å formere seg?

Hei! Så spennende spørsmål! Jeg tenker at det er begge deler. - Det er en kjemisk reaksjon som skjer i hjernen, for at vi skal formere oss. Også er det veldig, veldig fint å oppleve (selv om det kan bringe stor sorg også), og noe de aller fleste mennesker og dyr søker etter.

For menneskeheten har vi lurt på dette spørsmålet så lenge vi har levd. Det som er interessant er at vi ser at de aller fleste dyrearter, herunder mammaler men også andre dyr som fugler, kan oppleve kjærlighet og forelskelse for begge kjønn. Det motsatte kjønn er jo logisk, siden det kan føre til reproduksjon. Samtidig så kan ikke to dyr av samme kjønn formere seg, men de kan fortsatt forelske seg og være livspartnere. Så da må det jo være noe mer enn reproduksjon?

For å forklare hva som skjer når man er forelsket, snakker med noen man liker eller koser; så vil jeg gjerne presentere den fantastiske hjernen vår, og hvilke prosesser som settes i gang.

Jeg tenker at dette kan begrunne (fra min side med bakgrunn i atferdsvitenskap) med at når man snakker med noen man liker så kan man føle seg mer som seg selv, og at man kan være avslappet. Da kan man speile seg selv mer i den andre, og man kan føle seg forstått og forstå. Man blir jo glad av å føle nærhet til andre som man liker, både mental og fysisk.

Når man har en spesiell person som man liker så reager kroppen ekstra, og sender ut neurotransmittere i hjernen og hormonene blomstrer. Dette er ofte grunnen til at man kjenner at man reagerer annerledes med den man liker sammenlignet med noen andre som man ikke har romantiske følelser for.

Balansen gjeldende nevrotransmittere og hormoner er gjerne forskjellige hos gutter og jenter, og fra person til person. Felles er dette vår menneskelige måte å få fysiske reaksjoner på nærhet, og det er ofte det samme for mange dyrearter.

Når man koser eller føler seg mentalt nær en annen, så er det "kjærlighet og nærhets"-nevrotransmittere som blir utsondret. Dette er blant annet kjærlighet og belønningshormonet dopamin. Begge kjønn opplever høyere nivåer av dopamin.

Oxytosin er også delaktig, som man får når man er nære en partner man liker/er forelsket i. Dette skjer hos både gutter og jenter, men ofte i høyere grad jenter. Som du kanskje har hørt, så skjer det også under fødsel, og mellom mor og barn under amming.

Seretonin som også er en nevrotransmitter som har innvirkning på søvn, humør, apetitt, sex og tilknyttning. Denne økningen skjer både hos gutter og jenter, men gjerne en del høyere mengde hos gutter.

Sammen med dette så er det også de mannlige kjønnshormonene som testosteron, og for kvinnen østrogen og progreseron som har en innvirkning på tiltrekkning og (ønske om) seksuell handling.

Så som du leser her, så er det flere prosesser i hjernen og med hormonene som tilsammen kan gjøre at man opplever kjærlighet, nærhet og tilknyttning. Som igjen spiller inn på oss som mennesker, hvordan vi har det, og hvem vi velger - også uavhengig av reproduksjon.

Håper noe av dette ga svar på det du lurte på! Ønsker deg alt godt og lykke til videre med å utforske kjærlighet.

Vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.