Jeg overanalyserer mye og hver hendelse går i loop.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres ut som at hjernen din hele tiden prøver å “løse” sosiale situasjoner.

Det som gjør det slitsomt er ikke nødvendigvis selve tanken, men at du aldri føler deg helt ferdig med den. Det blir som om hjernen leter etter 100 % sikkerhet. Så den går tilbake til gamle samtaler, gamle blikk, gamle kommentarer og prøver å finne flere “bevis”. Det er derfor du kan tenke på en liten ting i flere timer uten å klare å skru det av.

Det hjelper ofte mer å roe ned analysen enn å prøve å stoppe tankene helt. For eksempel kan du øve på å si til deg selv: “Kanskje det betyr noe, kanskje ikke.” Ikke fordi du tar feil, men fordi du ikke trenger å konkludere med en gang. Hjernen din virker veldig rask til å gå fra “dette kan være et tegn” til “dette må bety noe”. Den mellomtingen er viktig.

Det er også veldig vanlig at folk er uklare sosialt, spesielt i den alderen. Noen svarer ikke fordi de er flaue, usikre eller ikke vet hva de skal si. Så selv om noe faktisk kan være et tegn på at noen liker deg, betyr ikke det at du må analysere deg fram til hele svaret med en gang.

Når du merker at du er i ferd med å havne i loop, kan det hjelpe å stoppe ved første tanke i stedet for å fortsette historien videre. Typ: “Han svarte ikke, kanskje han liker meg.” Punktum. Ikke begynne med “og da betyr sikkert det at…” og hente fram ti andre situasjoner. Det er den delen som tapper deg mest.

Og egentlig høres det også ut som at du er veldig opptatt av om folk liker å være med deg og om du betyr noe for andre. Da blir hjernen ekstra sensitiv for små tegn på interesse eller avvisning. Det betyr bare at du følger veldig nøye med sosialt. Problemet er bare at hjernen din aldri helt slår av overvåkningen.

Håper svaret mitt er til hjelp. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier