Er barneverntjenesten farlig?

Hei,

Takk for at du tar kontakt, og setter ord på frykten din. Frykt er et merkelig fenomen.

Vi har vel alle ting vi er redde for, og når vi tenker oss om oppdager vi gjerne at mye av det vi var redde for ikke var så skummelt likevel. Noen er redde for fugler, for å snakke i telefonen, for å bli matforgiftet eller for å fly. Man kan bli matforgiftet og man kan ramle ned fra fly, men sannsynligheten er jo ganske liten.

Man kan også ha helt reel frykt, for det finnes selvfølgelig ting som er farlige. Kvelerslanger, salpetersyre og løgner.

Du er ikke alene om å være skeptisk til barnevernet, og jeg kan forstå dette. Det finnes historier om barn som har blitt fjernet fra hjemmet sitt eller som har blitt dårlig behandlet på institusjon. Det ville vært feil å si at dette bare er løgner, men barnevernet står uten mulighet til å "forsvare seg", da taushetsplikten er streng. Hensynet til involverte parter gjør at det kan være smart å tie. Ikke for å skjule en stygg sannhet, men for å beskytte. "Sannheten" - det mange leser og hører om barnevernet defineres i stor grad av en ensidig informasjon.

Barnevernet er til for å verne barnet - det er utgangspunktet. Loven sier at man skal jobbe etter prinsippet om hva som er til barns beste.

Matematikk har fasiter - løsningsforslag som faktisk er det eneste rette. Å verne barn berører andre mennesker, foreldre, besteforeldre, venner, klassekamerater osv. De fleste vil nok være enige i at det vil være uheldig for barn å vokse opp i et hjem hvor foreldrene ruser seg bort fra en god omsorgsevne. Men hvor går grensen - når er nok nok? Hvor lite bør foreldrene ruse seg for at det er bedre for barnet å bo der enn å flyttes til f eks et fosterhjem. Dette er et av mange dilemmaer de ansatte i barnevernet står overfor. Man kan lese i aviser om høy grad av frustrasjon blant de som jobber med dette, og man kan lese om de som føler seg urettferdig behandlet. Dette er etiske dilemmaer. Det finnes flere eksempler på denne typen dilemmaer, og nettopp fordi det ikke finnes en fasit blir det enda vanskeligere - ikke minst kan det bli vanskelig å lande på hva som er det beste - dette er ambivalens, og er mye av grunnen til at man sjeldent tar en avgjørelse alene i barneverntjenesten.

Det skal egentlig ikke være mulig å bevisst ta valg som skader barnet, og nettopp for å sikre dette har alle barn som har hatt med barneverntjenesten å gjøre mulighet til å se alt som er skrevet om dem - og få innsyn i alt som er gjort.

Er barnevern bra eller dårlig, er de som jobber der onde eller gode? Som i samfunnet for øvrig finnes det få matematiske svar; det er sjeldent helt svart-hvitt. I et demokratisk samfunn er det bra å ha åpenhet omkring de tjenester som tilbys befolkningen. Et universitet som heter OsloMet har forsket på barnevernet. De ser at det har blitt gjort feil, at mye har blitt gjort rett, men også at man tar forskjellige valg i de forskjellige kommunene i landet. En av forskerne, Asgeir Falch-Erichsen sier dette i en to år gammel artikkel:

En del av utfordringen i norsk barnevern er at barnets beste praktiseres ulikt.

Prinsippet om barnets beste har vært formulert i norsk lov siden 1953, men har endret innhold. I starten vurderte man det som best for barnet å vokse opp i egen familie. Etter hvert har barnets krav på vern i seg selv, uavhengig av familien, blitt sterkere og sterkere i Norge.

I dag er det barnets interesser i seg selv som skal være utgangspunktet for barnevernets beslutninger.

– Samtidig er det ikke en felles forståelse av hva barnets beste faktisk innebærer i dagens barnevern. Saker blir dermed ikke behandlet likt, og det er et problem for rettsikkerheten, sier Falch-Eriksen.

Du kan lese hele artikkelen her, hvis du vil.

Og nettopp det er mulig - å lese seg opp, og våge å også lytte til de man i utgangspunktet trodde man var uenige med. Hvis noen har sterke meninger om noe kan du være ganske sikker på at noen andre mener det motsatte - like sterkt; samt at det kan dukke opp et tredje synspunkt.

Det er ikke min intensjon å overbevise deg, men heller få deg til å undre deg. "Hvorfor er jeg redd for barnevernet? Kan det skyldes noe jeg selv har opplevd? Hva har jeg hørt, og av hvem? Hvorfor har de jeg trodde på formidlet det de gjorde? Hvor viktig har deres egne erfaringer vært, og kan det være at virkeligheten er mindre som matematikk og mer som et etisk dilemma?"

Noen ganger kan det være interessant å sette seg selv i en tenkt situasjon, og stille et spørsmål.

Hva om barneverntjenesten fikk noe med meg å gjøre - hva er da det verste som kan skje?

Ingen ønsker at du skal få en ødelagt barndom eller ungdom, og så lenge du er under 18 har dine foreldre ansvaret for deg. Som et utgangspunkt forventes det at de gir deg god nok omsorg. Dersom dette ikke skjer kan barneverntjenesten hjelpe.

Hjelp handler om så utrolig mye mer enn å "ta barn", da loven sier at barn først og fremst skal hjelpes der de bor - i sitt eget hjem med sine egne foreldre. Barnelovens §2-3 sier bl a at barneverntjenesten kan tilby spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet der dette kan forhindre plassering utenfor hjemmet.

Norges lover kan være tung materie å lese, men den er til for barnets beste. Les gjerne.

Frykten du har håper jeg du kan overvinne. Det var smart å ta kontakt her, men kanskje du kunne hatt nytte av å ringe Alarmtelefonen - eller å chatte med oss. Da kan du drøfte anonymt det du har på hjertet.

Jeg håper uansett at du fikk noe ut av dette svaret, og at du våger å se på barnevernet, fremtiden og verden med nye, litt god-kritiske øyne :)

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan ringe oss på telefonnummer 116 111 eller chatte via www.116111.no. Erfarne vakter besvarer telefon og chat hele døgnet. Du velger selv om du vil være anonym.